Barnas beste og homofiles rettigheter

Illustrasjon

Et innholdsrikt debattinnlegg skrevet i forbindelse med diskusjonen i Venstre i 2005/6. Innholdet er like aktuelt i dag - for folk i alle partier.

Debatten om homofile og adopsjon har bølget frem og tilbake de senere år, og er blitt særlig opphetet etter at SV fremmet demonstrasjonsforslag i Stortinget til støtte for homofiles rettigheter. Først et såkalt dokument 8-forslag for å sikre homofile i partnerskap rett til å bli vurdert som adoptivforeldre og deretter et forslag om kjønnsnøytral ekteskapslov som vil gi lesbiske og homofile samme adopsjonsrettigheter som andre.

SV trakk forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov etter kritikk bl.a. fra Venstre om at det var dårlig utredet. Begge forslagene er kontroversielle, ikke minst innad i regjeringen , og spørsmålene vil ikke bli avklart i Stortinget før til høsten, etter de ulike partier har gjennomdrøftet saken på sine respektive landsmøter til våren.

Mens Høyre har landet på et kompromiss og åpner for at homofile partnere også skal godkjennes som adoptivforeldre, men ikke går inn for kjønnsnøytral ekteskapslov, så signaliserer Venstre forslag som går lenger og vil oppleves av mange som et brudd med partiets gamle verdigrunnlag, ikke vil fremme «barnets beste», og umulig kan få gjennomslag hos koalisjonspartneren Kr.F.

I utkastet til partiprogram står det bl.a. : «Venstre går inn for at en felles juridisk ekteskapsinngåelse erstatter både dagens vigsel og gjeldende partnerskapslov. Utover dette vil det enkelte tros og livssynsamfunn avholde egne seremonier av ekteskapsinngåelse. Derved vil lesbiske og homofile få de samme adopsjonsretter som andre. Barnets beste skal alltid ligge til grunn og ikke sivil status eller seksuell legning.»

Forslaget om en todelt ekteskapsinngåelse har ikke påkalt noen stor begeistring og vil vel av de fleste oppleves både som en byråkratisering og en svekkelse av ekteskapet som institusjon.

Når det gjelder «barnets beste» er det noen grunnleggende fakta og forutsetninger som synes å være glemt.

«Barnets beste» er et uttrykk som går igjen i alle lover som gjelder barn og barns oppvekstvilkår: Barneloven, Adopsjonsloven og Konvensjonen om barns rettigheter. Det innebærer ikke en mistillit til homofiles omsorgsevne, men det er en grunnleggende oppfatning at det er til barnets beste å vokse opp i et hjem med en mor og en far som gir det trygghet og omsorg. Selv om mange forhold i vårt moderne samfunn vanskeliggjør dette. Skilsmisse og samlivsbrudd gjør at flere tusen barn vokser opp hos en enslig forsørger. Men i slike situasjoner blir det gjort ekstra bestrebelser for at barna skal ha god kontakt med både mor og far.

I norske samtykkeadopsjoner – der en enslig mor bortadopterer sitt barn like etter fødselen - viser erfaringene i Barne- ungdoms og familiedirektoratet at det alltid er et uttrykkelig ønske fra mor at barnet skal vokse opp i et vanlig hjem med mor, far og søsken.

Det er ingen menneskerett å få barn, verken for heterofile eller homofile. Men når vi som samfunn skal legge premissene for barnets beste, da må vi ta utgangspunkt i at alle barn kommer fra en mor og en far, og at det optimale er å få vokse opp i et hjem med en mor og en far. Det gjelder ikke minst adoptivbarn som har hatt en vanskelig start i livet. Barn som adopteres til Norge kommer fra en ustabil livssituasjon og til en fremmed kultur.

Mor og far er viktige som rollemodeller i ulike faser i oppveksten. Barn trenger både maskuline og feminine forbilder for utvikling av selvbilde og identitet, forståelse og opplevelse av likestilling og forholdet til det annet kjønn.

Barnekonvensjonens artikkel 2 handler om ikke-diskriminering og vern mot forskjellsbehandling. Å gi homofile rett til adopsjon vil innebære å forskjellsbehandle barn, nemlig å frata en gruppe barn muligheten til å få både en mor og en far, når de må unnvære sine biologiske foreldre og der er en kø av ektepar som ønsker å påta seg den oppgaven.

Et viktig poeng er det at opprinnelseslandene, der de aller fleste adopterte barna kommer fra, har sagt et klart nei til homofile adoptivforeldre. I 2003 ankom 714 barn til Norge fra 23 land, de aller fleste fra Asia og Sør-Amerika, formidlet gjennom de tre norske adoptivforeningene: Verden Barn, Adopsjonsforum og InorAdopt. Antall adopsjoner av norske barn kunne telles på en hånd. I tillegg kommer stebarnsadopsjoner, basert på loven fra 2002 om at en partner i et registrert homofilt partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn.  

Barn har rett til å bli hørt, og det er viktig å lytte til adopterte unge og deres syn på saken
:

En 17-årig utenlandskadoptert gutt sa det slik: «Barnets beste er å vokse opp i en så normal familie som mulig, med mor, far og søsken. Mange adopterte tenåringer har nok å slite med fra før.»

En annen sa: «Skal jeg i tillegg til å være utenlandsadoptert også ha homofile foreldre?» Mobbing og fordommer i samfunnet vil kunne innebære en ekstra belastning i tilegg til savnet av en mor og en far.

Når homofile organisasjoner stadig viser til forskning som forteller at det ikke er noen forskjell for barns trivsel og utvikling å vokse opp i heterofil eller homofil sammenheng, så lider denne type forskning av grunnleggende svakheter. Så å si alle studier som er gjennomført er gjort med lesbiske mødre som har barn fra tidligere heteroseksuelle forhold. Det innebærer at barna lever sammen med sin biologiske mor, kjenner sin far og har hatt samvær med ham i de første viktige barneår. Studiene sier ingenting om homofil adopsjon av andres barn.

Politikere er normforvaltere og signaliserer ved sine lover hva som skal være verdigrunnlaget i samfunnet, i forhold til familiepolitikk, barns oppvekstvilkår, behov og rettigheter. Både psykologiske og sosiale hensyn tilsier at det fortsatt bør være regelen at barn adopteres av ektepar og at det stilles strenge krav til deres egnethet.

Helene Freilem Klingberg,

Lørenskog
     

Åpne utskriftsversjon