Født sånn ... eller blitt sånn?

Massemediene har ved flere anledninger de siste årene fortalt at forskere trolig hadde funnet det endegyldige svaret på årsaken til homofili. På begynnelsen av 1990-tallet ble det proklamert i media over hele verden at 'Anlegg for homofili ligger i hjernen', og et par år senere: 'Homo-genet er funnet'. Ingen av delene viste seg å holde stikk. Den aktuelle forskningen var beheftet med grunnleggende metodesvakheter, og nye undersøkelser viste at det ikke fantes grunnlag for slike påstander.

Utover på 1990-tallet var det mange som brukte hjerne- og gen-teoriene for alt de var verd. Målet var å få folk til å akseptere denne tankerekken: det som er medfødt, er naturlig; og det som er naturlig, må da være etisk forsvarlig.

Et sterkt argument mot gen-teorien som hovedforklaring på homofil orientering er de undersøkelser som har vært gjort blant en-eggede tvillinger. Den hittil beste undersøkelsen ble gjennomført i Australia i år 2000.¹ Av nesten 5000 tilfeldig utvalgte voksne tvillingpar som deltok, var det 49 en-eggede par hvor minst den ene var homofil. Samtlige par hadde vokst opp i samme hjem. Bare i 6 av tilfellene var også den andre homofil, dvs. 12%. Hvis homofili primært skulle være genetisk betinget, ville vi ha forventet et resultat der langt flere en-eggede tvillingpar hadde samme homofile orientering. Det må altså være andre faktorer enn gener som er avgjørende for om noen utvikler en homofil orientering.

Denne erkjennelsen har imidlertid fått liten oppmerksomhet i massemediene. Fortsatt lever derfor mange i den troen at homofili skyldes gener eller hjernestruktur.

Faktum er at sammenhengen mellom gener og menneskelig atferd på alle livsområder er mye mindre opplagt enn det mange trodde for få år siden. De fleste forskere er derfor enige om at utvikling av homofil orientering skyldes 'et komplekst samspill av biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer som påvirker hverandre gjensidig'.² Det dreier seg blant annet om faktorer knyttet til oppvekst og identitetsutvikling, om forholdet til mor eller far og til jevnaldrende av samme kjønn, om opplevelser og påvirkninger i barndom og ungdom, seksuelle overgrep fra jevnaldrende eller eldre personer, muligens en delvis eller indirekte arvelig predisposisjon, osv. 

I takt med utviklingen innen genforskningen – hvor teorien om et ‘homo-gen’ må betraktes som forlatt – er de homofiles talsmenn blitt stadig mindre ivrige etter å understreke eventuelle arvelige faktorer.⁴ Dette er en interessant utvikling, siden 'født sånn'-argumentet har vært et av de aller mest brukte de siste 25 årene.

En viktig grunn til at mange homofile ikke lenger påstår at de er 'født sånn', er den omfattende debatten om seksuell essensialisme og konstruksjonisme: Er vår seksuelle orientering medfødt som en uforanderlig essens i vår personlighet, eller er den konstruert på grunnlag av oppvekst, påvirkninger og personlige valg?⁵

Stadig flere -- både homofile og andre -- heller nå til en mer eller mindre radikal utgave av den siste teorien: I samspill med kultur og samfunn er vi selv med på å forme våre liv og våre seksuelle preferanser. Vi utvikler oss hele tiden, og vi er ikke bundet av noen medfødt legning. Enhver må ha full frihet og rett til å velge sine seksuelle uttrykksformer i ulike faser av livet – heterofil livsstil i én fase, homofil i en annen fase, kanskje biseksuell i en tredje, osv. 

Et eksempel på denne tankegangen er følgende svar fra en "ekspert" i en av Dagbladets samlivsspalter, 17. desember 2004: "Vi mennesker er ofte opptatt av å klassifisere. Enten skal en være heterofil, homofil eller bifil osv. Men når det gjelder ens egen seksualitet, er den unik og kan ikke alltid klassifiseres. Det er ikke gitt hvem og hvilket kjønn en skal tenne på og fantasere om. Grensene mellom homofil, heterofil og resten av filene er flytende og kan variere i ulike faser i livet. Det er det som gjør det så spennende! Alle kan tiltrekkes av forskjellige mennesker, enten de er mann eller kvinne, gammel eller ung, lang eller tynn. Hvilke sider av sin seksualitet en velger å leve ut er opp til hver enkelt og mulighetene er flere om en ønsker det."

I alle typer ungdomsmiljøer lyder følgende budskap: "Eksperimentér! Vær fleksibel! Utforsk mangfoldet! Gled deg over ditt seksuelle potensiale!" Uten tvil virker dette budskapet tiltrekkende på mange unge. En norsk spørreundersøkelse fra februar 2003 antydet for eksempel at tre av ti heterofile jenter under 30 år (og én av ti gutter) kunne tenke seg å ha sex med en person av samme kjønn.⁶ Flere sexologer bekrefter at biseksualitet oppleves som trendy i mange ungdomsmiljøer.⁷

Den konstruksjonistiske retningen i seksualdebatten kalles ofte 'queer theory' eller 'skeiv teori'. I sin radikale form sier den at all seksuell atferd – også den heterofile – i utgangspunktet er en sosial konstruksjon som er lært, og altså ikke medfødt. Det finnes ikke heterofile og homofile personer, bare heterofil og homofil atferd.⁸ Eksperimentering, mangfold og ubegrenset valgfrihet blir viktige stikkord. Queer theory har hatt stort gjennomslag i flere akademiske miljøer de siste 10-15 årene, og en del av synspunktene siver nå ut i allmennkulturen.⁹