Adopsjon og diskriminering

Illustrasjon

Diskriminerer man ikke adopterte barn dersom man fratar dem muligheten for en mor og far av forskjellig kjønn? Denne kronikken fra Stavanger Aftenblad gir interessante synspunkter på dette spørsmålet.


”Ingen skal diskrimineres på grunn av seksuell legning.” Dette kjøres nå frem som et hovedargument i debatten om homofile og adopsjon. Vi vil slåss for homofiles rettigheter, lyder det både fra AP, SV og Venstre. Høyres landsmøte åpnet også for adopsjon. Samtidig hevder man hårdnakket at ”barnets beste” står i fokus. Her er det noe som skurrer. Hva med barnas rett til å slippe diskriminering og forskjellsbehandling? Det perspektivet er fraværende i debatten.

I Barnekonvensjonens artikkel 2 handler det om ikke-diskriminering og vern mot forskjellsbehandling. Å åpne for at homofile som lever i partnerskap kan få adoptere, vil nettopp innebære en forskjellsbehandling. Nemlig å frata en gruppe barn muligheten til å få både en mor og en far når de må unnvære sine biologiske foreldre og det er en kø av ektepar som ønsker å påta seg den oppgaven. Alle barn kommer fra en mor og en far, og det er en grunnleggende oppfatning at det også er til barnets beste å vokse opp i et hjem med foreldre av begge kjønn. Det innebærer ikke at man betviler homofiles omsorgsevne.

Adopsjon i Norge handler hovedsakelig om barn som kommer fra en ustabil livssituasjon i fattige land til en fremmed kultur i vårt land. Her dreier det seg ofte om enslige mødre som nettopp ønsker at barna skal få vokse opp i et hjem med mor, far og søsken.  I 2003 ankom 714 barn til Norge fra 23 land, de aller fleste fra Asia og Sør-Amerika. Formidlet gjennom de tre norske adoptivforeningene Verdens Barn, Adopsjonsforum og Inor Adopt. Antall adopsjoner av norske barn kunne telles på en hånd. I tillegg kommer stebarnsadopsjoner, basert på loven fra 2002 om at en partner i et registrert homofilt partnerskap kan adoptere den andre partnerens barn.

Det er et viktig poeng at alle opprinnelseslandene, der de adopterte barna kommer fra, har sagt et klart nei til homofile adoptivforeldre. I Sverige har homofile partnere hatt den muligheten i to år, men ingen barn er blitt adoptert fra utlandet. 

Det er for øvrig verd å notere seg at i norske samtykkeadopsjoner – der en enslig mor bortadopterer sitt barn like etter fødselen - viser erfaringene i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet at det alltid er et utrykkelig ønske fra mor at barnet skal vokse opp i et vanlig hjem med mor, far og søsken. Bør ikke det tillegges vekt og respekteres?

Når homofile organisasjoner stadig viser til forskning som forteller at det ikke er noen forskjell for barns trivsel og utvikling å vokse opp i en heterofil eller homofil sammenheng, så lider denne type forskning av grunnleggende svakheter. Så å si alle studier som er gjennomført, er gjort med lesbiske mødre som har barn fra tidligere heteroseksuelle forhold. Det innebærer at barna lever sammen med sin biologiske mor, kjenner sin far og har hatt samvær med ham i de første viktige barneår. Studiene sier ingenting om homofil adopsjon av andres barn.

”Like rettigheter for homofile går rett inn i kjerneverdiene for et liberalt parti som Venstre”, uttaler parlamentarisk leder Trine Skei Grande  fra Venstres landsmøte. Her gikk man inn for kjønnsnøytral ekteskapslovgivning med åpning for homofil adopsjon. Hva da med de grunnleggende fellesverdier i vår kultur som ekteskapet og mor – far - barn - relasjonen representerer? Er Venstre og andre partier villig til å kaste vrak på noe så vesentlig for et barns oppvekst og utvikling?

Mor og far er viktige som rollemodeller i ulike faser i oppveksten. Barn trenger både maskuline og feminine forbilder for utvikling av selvbilde og identitet, forståelse og opplevelse av likestilling og forholdet til det annet kjønn.

Ellers i samfunnet; i forvaltning, undervisning, yrkesmessige, sosiale og kulturelle sammenhenger, er vi opptatt at både menn og kvinner skal være representert med sine egenskaper og erfaringer. Men i familien, som er rammen om og grunnlaget for den oppvoksende generasjon, er dette plutselig ikke så viktig.

Vi vet at skilsmisse og samlivsbrudd gjør at flere tusen barn vokser opp hos en enslig forsørger. Men i slike situasjoner blir det gjort ekstra bestrebelser for at barna skal ha god kontakt både med mor og far. Statistikken viser for øvrig at brudd i parforhold skjer tre ganger så ofte blant lesbiske kvinner i partnerskap som blant gifte, også når det er barn i forholdet.

Barn har rett til å bli hørt, og det er viktig å lytte til adopterte unge, og deres syn på saken. En 17-årig utenlandsadoptert gutt sa det slik: ”Barnets beste er å vokse opp i en så normal familie som mulig, med mor, far og søsken. Mange adopterte tenåringer har nok å slite med fra før.”

Politikere er normforvaltere og signaliserer ved sine lover hva som skal være verdigrunnlaget i samfunnet, i forhold til familiepolitikk, barns oppvekstvilkår, behov og rettigheter. Både psykologiske og sosiale hensyn tilsier at det fortsatt bør være regelen at barn adopteres av ektepar og at det stilles strenge krav til deres egnethet.

Det vi forøvrig kan risikere hvis vi får en lov som gir homofile rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, er at det vil få negative konsekvenser for utenlandsadopsjon generelt. Et land som Colombia har gitt signaler om at de i så fall vil bryte samarbeidet.

Helene Freilem Klingberg, Lørenskog  

Kronikk i Stavanger Aftenblad, 25. mai 2005

Åpne utskriftsversjon