Her finner du et tre siders norsk resymé av rapporten som ble publisert i 2006 av en kommisjon nedsatt av det franske Parlamentet. Informativ og tankevekkende lesning.
Den franske Nasjonalforsamlingens utredning:
FAMILIEN OG BARNS RETTIGHETER
Den 7. desember 2004 oppnevnte den franske nasjonalforsamling et utredningsutvalg bestående av 30 personer for å finne ut av hvordan man kunne beskytte grunnenheten familien utgjør i samfunnslivet samtidig som man tok i betraktning de forandringer den er blitt utsatt for. Utredningsutvalget ble presidert av Patrick Bloche fra opposisjonen, og hadde Mme. Valérie Pecresse som rapportør. Den foretok fire utenlandsreiser: Til Madrid, London, den Haag og til Canada, der byene Ottawa, Québec og Montreal ble besøkt.
Arbeidet resulterte i en 450 siders rapport, som ble gitt ut 27 januar 2006. Enkeltmedlemmenes hovedargumenter under hvert delkapittel er gjengitt, likeså synspunktene til alle personer som er blitt hørt underveis. Dokumentet munner ut i et hundre punkters forslag til hvordan barnets rettsvern og rett til beskyttelse kan bedres.
Utredningsutvalget gjennomførte i løpet av 2005 nesten ukentlige møter og høringer [1]. Det har i sitt arbeid konsultert en rekke fagpersoner: Ledere innen barnepsykiatri og barne- og mødreomsorg, ledere for medisinske og sosiale utdannelsesinstitusjoner, jurister med barnerett som spesiale og presidenter for barnedomstoler, ledere for forskjellige sosiale tjenester, barnevern og trygdevesen, en rekke ledere for barne- og ungdomsforeninger og familieorganisasjoner, lederne for de største trossamfunn, samt justisministeren Pascal Clément og den delegerte ministeren for sosiale anliggender, Philippe Bas. Videre har nasjonal og internasjonal rett, samt rettssaker som har gitt presedens blitt undersøkt.
Barnets perspektiv
Det overordnede prinsipp for utredningsutvalget har vært barnets interesser. All refleksjon rundt familien tok derfor i betraktning de dyptgående og radikale forandringer som er skjedd i forhold til barnets status, med særlig henblikk på presset fra internasjonal rett. Det ble understreket at barnet alltid er et rettssubjekt, og at det ikke er tillatelig å la voksnes ønsker gå systematisk foran respekten for barnets rettigheter.
Den internasjonale Barnekonvensjonen pekte ut de to retningene som har stått som ramme for arbeidet: På den ene side barnets rett til en familie, på den annen side barnets rett til beskyttelse. Man har slått fast at barnets rettigheter har forrang fremfor voksnes rett til barn.
Barnet har først av alt rett til å vokse opp i en familie, slik New York-konvensjonen stadfester – det har rett til å kjenne sine foreldre (art. 7), rett til å bli oppdratt av sine foreldre (art. 7), rett til å bevare båndene med begge sine foreldre (art. 18) og adopsjon skal være underlagt barnets interesser (art. 21). Når det gjelder barnets rett til beskyttelse, må man forsøke å finne en balanse mellom den private sfære og de garantier samfunnet bør kunne gi ethvert individ, i særdeleshet de aller svakeste.
Under refleksjonen over de endringer familien er blitt utsatt for, er utredningsutvalget blitt utfordret på spørsmålet: Hva bør lovgivningens rolle være i forhold til samfunnets utvikling? Komitéen ble overbevist om at lovgivningens symbolske kraft bør svare på de orienteringsbehov som medborgerne gir uttrykk for. Loven bør ikke endres annet enn med ”skjelvende hånd”, dvs. alltid med stor grad av forsiktighet og uten å ville fremskynde den sosiale utvikling gjennom å revolusjonere lovgivningen. Hvert enkelt land bør også bevare sin spesifisitet, og velge sine egne svar på samfunnets spørsmål i tråd med sine etiske prinsipper, tradisjoner og politiske valg.
Familie og ekteskap
Rapporten slår fast at familien i tradisjonell forstand (mor + far + barn) stadig utgjør en grunnleggende verdi i Frankrike. Fire femtedeler av franske barn lever sammen med sine to foreldre, som kan være gift eller ikke. Familiens rolle har gått over fra å ha en institusjonell rolle til å innta en følelsesbasert omsorgsfunksjon. Familien blir mer og mer sentrert rundt barnet.
Ca. 1, 5% av barna som fødes i Frankrike blir til ved assistert befruktning, hvorav bare 1.000 gjennom donorsæd. Til sammenligning blir 5000 barn adoptert årlig.
I Frankrike kan man inngå tre former for samliv: Ekteskap, sivil solidaritetspakt (PACS) (som ikke gir fulle juridiske rettigheter) og uregistrert samboerskap. Likekjønnede par kan inngå sivil solidaritetspakt, men ikke ekteskap.
Juridisk sett er retten til ekteskap og retten til å få barn tett forbundet med hverandre. Franske domstoler anser det ikke som diskriminering å behandle heteroseksuelle og likekjønnede par ulikt, gitt den biologisk betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn.
Likekjønnedes situasjon er grunnleggende forskjellig fra heteroseksuelle pars. Dette underbygges av EU-domstolen, som slår fast at begrepet ”ekteskap”, ifølge definisjonen som medlemslandene er enige om, betegner foreningen mellom to personer av forskjellig kjønn (EU-domstolen, 31. mai 2002).
Forbindelsen mellom ekteskap og ekteskapets prokreative dimensjon er så tett at man ikke kan behandle spørsmålet om å åpne ekteskapet for likekjønnede uten samtidig å åpne for retten til adopsjon og assistert befruktning, uavhengig av om man er for eller mot likekjønnede ekteskap. Flertallet i utvalget mener at kjønnsforskjellen utgjør en essensiell komponent i ekteskapet, tatt i betraktning den prokreative dimensjon.
Republikkens ekteskapsinstitusjon kan ikke sees uavhengig av tanken om barn, og kjønnsforskjellen står sentralt i denne forståelsen. Den er begrunnet i en biologisk realitet, nemlig likekjønnede pars infertilitet, og i et imperativ, nemlig at barnets identitet bygges opp av foreningen mellom en mann og en kvinne. Det er i første rekke hensynet til barnet som har ført flertallet i utvalget til å gå imot en endring av betingelsene for ekteskapsinngåelse.
Adopsjon
I Frankrike er det tillatt for enslige, enker, skilte og gifte å adoptere barn. Par må være sammensatt av mann og kvinne for å få tillatelse til adopsjon. Enslige homoseksuelle kan adoptere, men det er i praksis vanskelig dersom de tilkjennegir sin seksuelle identitet. EU-domstolen fastslår at førsteprioriteten må være å gi barnet en familie, ikke å gi en familie et barn.
Utredningsutvalget har ønsket å sikre barnet størst mulig juridisk og omsorgsmessig trygghet. Fordi barn som adopteres har gjennomgått traumet det er å bli atskilt fra eller forlatt av sine biologiske foreldre, skal det sikres maksimal beskyttelse. Her fremstår ekteskapet som den mest stabile samlivsformen for et barn å vokse opp i.
Utredningsutvalgets flertall mener at adoptivbarnets forhistorie krever en juridisk og omsorgsmessig sikkerhet som bare gifte foreldre kan tilby. Det skal a fortiori ikke gis tillatelse for likekjønnede til å adoptere. Barn skal tas imot i sosialt aksepterte former for familie, ikke utsettes for en instrumentalisering for at nye familiekonstellasjoner skal oppnå anerkjennelse.
Så lenge man ikke kjenner tilstrekkelig til hvilke effekter det har på barns psykiske identitet å vokse opp hos likekjønnete par – uten at man på noen måte trekker disses omsorgsevner i tvil – er det i barnets interesse å utvise et føre-vàr-prinsipp. Utredningsutvalget mener likevel det er i barnets interesse å opprettholde ordningen med ensliges rett til adopsjon, slik at voksenpersoner som barnet er sterkt knyttet til kan overta foreldreomsorgen ved de biologiske foreldrenes bortfall.
Assistert befruktning
Dagens teknologi muliggjør en rekke former for befruktning som naturen selv ikke kan besørge. Utvalget mener at ikke alt som er teknisk mulig bør tillates, men grenseoppgangen er hårfin og endrer seg i pakt med endringene i samfunnets verdisyn. Samfunnet bør likevel alltid la barnets interesse veie mer enn de voksnes.
Assistert befruktning har i Frankrike til formål å besvare foreldres ønske om barn i tilfeller av patologisk infertilitet eller for å hindre overføring av sykdom av særlig alvorlig art. Adgangen er dermed temmelig restriktiv. Paret må være gift eller bevise å ha levd sammen i minst to år. Begge parter må være i live.
Å åpne adgangen til assistert befruktning for andre grupper, anses som en åpning for befruktning ut fra voksnes ønsker og behag, med den konsekvens at barn reduseres til prosjekter og objekter. Utvalget mener at barnets juridiske og omsorgsmessige sikkerhet ivaretas best der det juridiske og biologiske foreldreskap sammenfaller.
Utvalget går imidlertid inn for embryo-implantasjon post mortem, på tross av den nasjonale etikkommisjonens motstand. Utvalget går inn for å opprettholde det absolutte forbud mot surrogatmor. Når det gjelder foreldreskapets anonymitet i tilfeller av sæd- eller eggdonasjon, mener utvalget at anonymitet skal være valgfritt for både donorer og par. Velger man å oppheve anonymiteten, skal barnet kunne få adgang til informasjonen om sine biologiske foreldre etter fylte 18 år.
Resten av rapporten tar for seg barnets rett til beskyttelse ved omsorgssvikt i familien, og er ikke tatt med i dette sammendraget.
(Dette norske resymeet er skrevet av Maria Elisabeth Fongen.)
[1] Høringene fant sted 1. februar, 9.februar, 15. februar, 22. februar, 2. mars, 9. mars, 22. mars, 6. april, 13. april, 11. mai, 25. mai, 1. juni, 8. juni, 15. juni, 22. juni, 5. oktober, 12. oktober, 13. november, 30. november, 7. desember, 13. desember og 14. desember 2005.
Rundebordskonferanser fant sted: 13. april, 4. mai, 18. mai, 29. juni, 13. juli, 28. september, 12. oktober, 2. november, 9. november, 16. november 23. november, 30. november, 7. desember 2005, 25. januar 2006.