Kjønnsnøytral ekteskapslov - En vurdering av biskop Skjevesland
En tankevekkende kronikk av biskop Olav Skjevesland. Han beskriver 4 ulike perspektiver som viser at loven på ingen måte er en selvsagt lov. Artikkelen ble først publisert i Fædrelandsvennen.
Barne- og likestillingsdepartementets forslag til en kjønnsnøytral ekteskapslov har denne motivasjon: ”Formålet med forslaget er å sikre homofile og lesbiskes rettigheter, støtte homofile i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering”. En kan fra et samfunnsmessig synspunkt se behovet for juridisk regulering av homofilt samliv. Mitt spørsmål er om det er nødvendig å koble dette anliggende til en grunnleggende endring av hva ekteskapet er som fundamental samfunnsinstitusjon.
Partnerskap er blitt en juridisk ordning, som samfunnet har funnet tjenlig. Dermed er også en ny sivilstand blitt definert. Det nye lovforslag går imidlertid ut på at partnerskapsloven må vike for den påtenkte kjønnsnøytrale ekteskapslov. Departementet velger dermed den radikale homobevegelsens strategi og ikke en mer pragmatisk linje som heller velger å bygge videre på partnerskapsloven og de muligheter den gir.
Avsporing
Min mening er at en lov som departementet beskriver som en ”felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par” fremstår som en avsporing. Ekteskapet er tvekjønnet, partnerskapet énkjønnet. Det dreier seg således om to ulike kategorier av samliv. Det er tankevekkende – i ettertid – å se hva som sto i høringsnotatet som ble sendt ut i forbindelse med lanseringen av partnerskapsloven i 1992: ”Ekteskapet er den grunnleggende enhet i samfunnet og den naturlige rammen rundt barns oppvekst. Ekteskapet står i en helt spesiell stilling, og det skal ikke åpnes for ekteskap mellom homofile”. - Det er tydelig at skarpere ideologiske vinder nå har overtatt!
Her er det videre på sin plass å minne om at staten ikke eier ekteskapsbegrepet. Ikke minst har kirker og trossamfunn et betydelig votum i denne saken. Her står både stat og kirke overfor avgjørende valg. Ekteskap har – i vekslende kulturell innfatning – gjennom årtusener betydd én sak: en ordning som omfatter kvinne og mann. En utvidelse av ekteskapsloven i kjønnsnøytral retning, vil bryte med den felles forståelse som lenge har forent stat og kirke i saken.
– For en kritisk vurdering av lovforslaget vil jeg trekke opp fire tankelinjer til utdypning:
1) Det kultur-antropologiske perspektiv
Det kultur-antropologiske perspektiv er det allmenne innsteg til tematikken. Det kan kortfattet fanges inn ved å hente inn gjengs forståelse av hva ekteskapet er ifølge etnografisk faglitteratur: ”Når en mann og en kvinne inngår en avtale og denne avtale gjøres kjent for offentligheten, og det i avtalen inngår bestemmelse om eventuelle barns sosiale tilhørighet, har vi å gjøre med et ekteskap” (prof. Arne M. Klausen).
Ekteskapet mellom kvinne og mann fremstår som en universell ordning, selv om ekteskapets inngåelse oppviser varierte former, historisk og kulturelt.
2) Det teologisk-kirkelige perspektiv
Det teologisk-kirkelige perspektiv er konsentrert uttrykt i Den norske kirkes vigselsliturgi: ”Ekteskap inngås ved at mann og kvinne offentlig i vitners nærvær og for godkjent (borgerlig eller kirkelig) myndighet avgir løfte til hverandre at de vil leve sammen i ekteskap, og dette erklæres å ha offentlig gyldighet”. Øvrige kirker og trossamfunn vil istemme det saklige innhold i denne formulering.
Ekteskapet er en ordning i samfunnet hvor en mann og en kvinne føres sammen på en dypt forpliktende måte. Dets mening er å sette en trygg ramme om samlivet og gi hjelp til trofasthet ”i gode og onde dager”. Ekteskapet er ikke minst ment å gi omsorg og støtte for eventuelle barn i deres modning og utvikling.
Ekteskapet er etter kristen forståelse forankret i Guds skapervilje, slik det fremgår av Bibelens skapelsesfortelling: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett” (1 Mosebok 2,24). Jesu forkynnelse befester dette synet, som dermed gjennomløper både Det gamle og Det nye testamente: ”Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett” (Matteus 19,4-5).
3) Det språklig-definitoriske perspektiv
Det språklig-definitoriske perspektiv peker i retning av at en kjønnsnøytral lov vil skape mye uklar kommunikasjon: Hvem er du gift med? En mann? En kvinne? En slik lov kan ikke endre biologiske forhold. Ingen lovtekst kan kamuflere det forhold at homofile har sin forutsetning i heteroseksualiteten. Lovforslaget vil – intendert eller ei – fungere som et anslag mot hetero-normen.
Det er også verdt å spørre om ikke en kjønnsnøytral lov vil føre til et skille mellom A- og B-ekteskap, slik at den forventede gevinst ved loven likevel tapes. Hverdagsspråket vil komme til å operere med ”ordentlig” ekteskap og ”homoekteskap”, tilsvarende engelske uttrykk som ”same sex marriage” og ”gay marriage”. Å erobre ekteskapsbegrepet gjennom en ny lov vil neppe lykkes, ettersom det også religiøst er så dypt forankret i tenkesett og språkvane.
Det er grunn til å spørre om ikke homoseksuelle par kunne skape sine egne tradisjoner og uttrykk for den relasjon de skaper fremfor å knytte seg til heteroseksualitetens symboler og former. Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at de internasjonale konvensjoner som omhandler ekteskap, samliv og barn legger til grunn at ekteskapet er en ordning som omfatter mann og kvinne.
4) Det numeriske perspektiv
Det numeriske perspektiv er knapt av prinsipiell art, men det svært lave antall registrerte partnerskap setter kravet om kjønnsnøytralt ekteskap i et visst relieff. I årene fra partnerskapsloven ble vedtatt i 1993 til 1. jan. 2006 er det inngått knapt 2000 partnerskap i Norge. Pr. 1. jan. 2006 er det registrert 3084 partnere, mens 482 er skilte partnere og 242 er separert. Til sammenligning inngås det ca. 22.000 ekteskap – årlig. Gir det lave antall partnerskap rimelig grunn til å kullkaste en dypt forankret ekteskapsforståelse?
Apropos det numeriske: Det er heller ikke gitt at det kulturelle veivalg regjeringen, med utgangspunkt i Soria Moria-erklæringen, innbyr til på sikt vil begrense partnerantallet til to. Et tidssignal: Ved Pridefestivalen i Sverige 2005 hørtes flere røster som krevde rettigheter for polyamori og polyseksuelle relasjoner. Partiet Centerns Ungdomsförbund fulgte for øvrig opp ved å vedta en programpost i samme retning. Nye krav kan melde seg også hos oss, og er alt meldt. En lov lik den som nå foreslås, vil trolig inngå i en samlivsetisk og rettslig føljetong.
Diskriminering?
Som nevnt er et sentralt formål å motarbeide diskriminering. I det hele trenger argumentet om diskriminering en grundig drøfting i lys av denne saken, slik at det ikke anvendes upresist. Ekteskapet omrammer samlivet mellom kvinne og mann. Det énkjønnede er annerledes, og det som setter et avgjørende skille, er barnets mulighet. Barnets plass og betydning er for øvrig påfallende tilbaketrengt i høringsnotatet.
Når ordningen med partnerskap først er innført av samfunnet, er homofile og lesbiske i hovedsak likestilt. Vi kunne med større rett tale om diskriminering her dersom staten ikke kunne tilby en rettslig ramme for det énkjønnede samliv.
Eksperiment
Mye tyder på at man ved å sette ekteskapsbegrepet i spill starter et eksperiment som vil utløse en rekke nye krav og problemer – etisk, kulturelt og juridisk. Bildet som avtegner seg blir alt mer: samliv à la carte i en individualistisk kultur.
Ensidig og selektivt
Til slutt en bemerkning til selve saksbehandlingen: Det høringsnotat som departementet har sendt ut om det kjønnsnøytrale ekteskap, er ytterst mangelfullt. Det belyser ikke saken bredt nok, men er ensidig og selektivt i argumentasjonen. Konklusjonen er gitt på forhånd og momentene er plukket ut og presentert deretter. Sjelden har en så viktig sak fått et så skrøpelig forarbeid. Stortinget bør avvise lovforslaget – om ikke annet så på grunn av utilfredsstillende forarbeid.
Av Olav Skjevesland,
biskop i Agder og Telemark bispedømme