Homofil adopsjon - hvorfor ikke?

Illustrasjon

Dette er en gjennomgang av viktige momenter og argumenter om homofil adopsjon. Teksten viser at det finnes gode grunner for at adopterte barn bør plasseres hos par som består av mann og kvinne. I løpet av våren 2005 er artikkelen blitt sendt til hundrevis av politikere i alle partier over hele landet.

En oversikt over viktige argumenter i et vanskelig spørsmål

 

Denne artikkelen inneholder mange opplysninger og argumenter som ikke alltid kommer fram i samtalen omkring temaet.  Det du kan lese her er et viktig korrektiv til informasjonen som Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) presenterer.

 

I samtalen omkring homofil adopsjon er det av stor betydning at all tilgjengelig informasjon og alle argumenter kommer på bordet – for barnas skyld. Noe annet ville være uansvarlig. 

 

 Teksten nedenfor har følgende disposisjon: 

1. Ingen hastesak.
2. Skepsis blant fagfolk.
3. Adopsjonslandene er avvisende.
4. Forskningen er mangelfull.
5. Sant og usant om forskningssituasjonen.
6. Nyttige fakta-opplysninger.
7. Er ikke likekjønnet samliv noe annet?
8. Diskriminering?
9. Konklusjon.

1) INGEN HASTESAK
Homofil adopsjon er på ingen måte noen hastesak. Det er ingen som lider eller får problemer ved den nåværende lovgivning. Det finnes en rekke viktige aspekter og ubesvarte spørsmål som trenger grundigere behandling. Verken de politiske partiene eller barna har noe som helst å tape på at politikerne tar tiden til hjelp. I dette spørsmålet er det nødvendig å tenke langsiktig. Før Stortinget stemmer over en lovendring i denne saken, bør spørsmålet i det minste utredes grundig av et offentlig utvalg. Alle aktuelle instanser må dessuten få anledning til å delta i en høringsrunde og komme med innspill. Vil ikke noe annet være uansvarlig saksbehandling?

2) SKEPSIS BLANT FAGFOLK
I forbindelse med debatten i Sverige for noen år siden nedsatte regjeringen et offentlig utvalg som skulle utrede spørsmålet. Utvalget fikk en sammensetning der flertallet var preget av politisk korrekt ideologi, slik som også store deler av kjønnsforskningsmiljøet er. Utvalgets rapport og konklusjoner hadde en tydelig radikal slagside, der man i konklusjonene var mer positiv til homofil adopsjon enn bakgrunnsmaterialet ga grunnlag for. Dette ble kritisert av mange høringsinstanser.

I sine høringsuttalelser gikk samtlige svenske adopsjonsforeninger, Barneombudet, Redd Barna, Socialstyrelsen, det statlige adopsjonskontoret NIA og en rekke fagfolk imot homofil adopsjon. En viktig grunn for denne motstanden var forskningssituasjonen – den er så mangelfull at det er uforsvarlig å bygge ny lovgivning på den. At flertallet av svenske politikere i Riksdagen ikke fulgte rådene fra det meste av fagkunnskapen, men i stedet vedtok homofil adopsjon, er i høyeste grad tankevekkende. Vil det samme skje i Norge?

Som et lærerikt eksempel for den norske debatten kan det anbefales å lese høringsuttalelsen fra den svenske Socialstyrelsen. Den finnes på www.sos.se/fulltext/108/2001-108-2/2001-108-2.htm

Adopterades Röst” er en svensk forening som består av folk som selv er blitt adoptert. Foreningen er politisk og religiøst nøytral. I diskusjonen omkring homofil adopsjon har de laget en interessant gjennomgang av 39 argumenter og motargumenter som blir brukt i diskusjonen omkring homofil adopsjon. Teksten er vel verdt et studium. Den finnes på www.adopteradesrost.org/AR1/main/main15.html

 

3) ADOPSJONSLANDENE ER AVVISENDE
Alle land som gir adopsjonsbarn til Norge er avvisende til homofile adopsjoner.
Ingen av landene er villige til å sende barn til homofile par som vil adoptere.

I forbindelse med den svenske debatten om homofil adopsjon kommuniserte flere av de aktuelle landene at homofil adopsjon kunne svekke Sveriges omdømme som adopsjonsland, og at det kunne virke negativt inn på muligheten for heterofile par til å få barn fra de aktuelle landene.

En pressemelding som ble gjengitt i bladet for det statlige adopsjonskontoret NIA i Sverige, gir en bekreftelse på mulige negative konsekvenser av å innføre homofil adopsjon: www.famratt.com/adoption/ffia1.html

4) FORSKNINGEN ER MANGELFULL
Talspersoner for Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH) gjentar stadig påstanden om at det ikke er noen forskjell for barn å vokse opp i homofil eller heterofil sammenheng. Nylig uttalte lederen for LLH at forskningen på dette feltet er ”adekvat” og ”entydig”. Det stemmer ikke. Sannheten er at omtrent all forskning på barns oppvekst i homofil sammenheng har grunnleggende svakheter. Det er dermed uansvarlig å trekke allmenne slutninger av forskningen som hittil er gjort.           
      

Årsakene til at forskningen er upålitelig, består blant annet i følgende forhold:

a) Så å si alle studier som er blitt gjennomført, er gjort med lesbiske mødre og deres biologiske barn. I tillegg til å vokse opp med sin biologiske mor, kjenner mange av barna sin far. Dette er fundamentalt forskjellig fra den situasjonen som adopterte barn befinner seg i, f.eks. ved internasjonal adopsjon. Studiene som ofte blir brukt til støtte for homofil adopsjon, sier ingenting om homofil adopsjon der ingen av de voksne er biologiske foreldre. Studiene kan i beste fall brukes for å si noe om stebarnsadopsjon, der en lesbisk kvinne adopterer det biologiske barnet til partneren. Men stebarnsadopsjon er allerede tillatt i Norge, så det er ikke det diskusjonen dreier seg om. Debatten handler derimot om internasjonal adopsjon.

I tillegg til dette avgjørende punktet er studiene om barn av lesbiske mødre preget av flere graverende svakheter som gjør dem ubrukelige til å trekke allmenne slutninger eller til å begrunne ny lovgivning:

b) Nesten alle studier som er foretatt med barn i homofile forhold, er gjort med noen få titalls deltakere og har ingen statistisk tyngde. I samfunnsvitenskapelige studier regner man med at minimum 100-150 deltakere er nødvendig for at en studie skal ha statistisk signifikans. Når det gjelder studier om barn med lesbiske mødre, er det få studier som har mer enn 30 deltakere. Man kan derfor ikke trekke allmenngyldige konklusjoner av studiene.

c) Omtrent alle studiene består av selv-rekrutterende deltakere skaffet ved annonser i homofile blader og verving i bevisstgjorte, homofile miljøer. Deltakerne er altså på ingen måte representative, men har selv meldt seg på fordi de har en særlig interesse av å bli med på undersøkelsen.

d) De studiene som bruker en kontrollgruppe, har åpenbare svakheter. For eksempel blir barna i lesbiske forhold vanligvis sammenlignet med barn av enslige, skilte mødre og ikke med barn som bor sammen med mor og far. Som oftest har også de lesbiske deltakerne høyere utdannelse og bedre økonomi enn de enslige heteroseksuelle mødrene. Det burde være innlysende at slike forhold gjør eventuelle sammenligninger nokså verdiløse.

e) Det finnes nesten ingen lengdestudier over flere år som sier noe om langtidsvirkningen av å vokse opp i et lesbisk eller homofilt forhold. En av de få forskerne som har gjennomført en lengdestudie, er briten Susan Golombok (Golombok et al. 1983; Tasker & Golombok 1995; Golombok & Tasker 1996). De fleste kjønnsforskere regner hennes studier som de beste som er gjennomført. På tross av dette lider også Golomboks studier av helt grunnleggende svakheter: 1. Totalt var det bare 25 lesbiske mødre og deres biologiske barn som deltok både ved begynnelsen og slutten av prosjektet. 2. Deltakerne ble vervet i aktive homofile miljøer ved at mødrene selv meldte seg på prosjektet. 3. Den heterofile kontrollgruppen var enslige mødre og deres barn, og ikke barn som vokste opp med mor og far.

f) Siden nesten alle studiene er gjennomført med lesbiske mødre og deres barn, finnes det svært få studier med barn som vokser opp hos mannlige par. Hvordan vil det f.eks. være for ei jente å vokse opp med to homofile menn? Det vet man omtrent ingenting om.

g) De aller fleste studiene er gjennomført av homofile personer eller av folk som er positive til den homopolitiske agendaen. Nesten alle studiene er gjennomført av enkeltpersoner, og ikke av forskerteam med folk som har ulikt ideologisk ståsted. Innenfor et så ideologisk ladet temaområde burde det ikke forundre at både vinkling, gjennomføring og presentasjon av studiene lett blir farget av den enkelte forskers personlige agenda. Faktisk vedgår en del av forskerne at hensikten med studiene deres har vært å påvirke opinionen og politikerne.

5) SANT OG USANT OM FORSKNINGSSITUASJONEN
Når homofile talspersoner påstår at det finnes mye solid forskning som viser at det er forsvarlig å oppgi kvinne-mann-barn-relasjonen som det naturlige og beste oppvekstmiljø, er det både usant og uredelig. Det kan enhver seriøs kjønnsforsker bekrefte. Politikere utfordres herved til å ta kontakt med seriøse kjønnsforskere for å få bekreftet hvor mangelfull forskningen er. Det vil være tragisk om Stortinget vedtar en så dyptgående lovendring om barns oppvekst på grunnlag av mangelfull eller tendensiøs informasjon.

For dem som ønsker å lese en faglig, men lettlest gjennomgang av flere titalls studier, anbefales en uttalelse som sosiologiprofessor Steven L. Nock leverte på oppdrag fra den canadiske riksadvokaten i 2001. Hans konklusjon er klar: Samtlige studier har minst én fundamental brist, og ingen av dem ble gjennomført slik det vanligvis forventes av gode samfunnsvitenskapelige studier. Den interessante uttalelsen kan leses på følgende nettadresse: www.marriagewatch.org/issues/parenting.htm  På samme nettsted kan man også lese en gjennomgang av 49 studier om barn med lesbiske mødre. Denne teksten er litt mer teknisk, så noen av kapitlene er vanskelige å forstå dersom man ikke er fagperson. Men konklusjonen er nøyaktig den samme som Nock kommer til. Som nevnt ovenfor i punkt 2 gjengir også flere av de svenske høringsuttalelsene de samme konklusjonene: Det eneste man med sikkerhet kan si, er at det er nødvendig med forskning av en helt annen kvalitet før man kan trekke allmenne slutninger om homofil adopsjon.

For dem som ønsker å lese noe på norsk, gir artiklene av sosiologi-professor Sigurd Skirbekk på nettstedet http://folk.uio.no/sigurds mye interessant og tankevekkende stoff. Gå inn på ”Familiesosiologi” i menylista i venstre marg.

6) NYTTIGE FAKTA-OPPLYSNINGER
a) Ifølge Folkehelsas seksualvaneundersøkelse fra 2003 definerer 1,0 prosent av Norges befolkning seg som lesbiske og homofile. 1,1 prosent definerer seg som biseksuelle. Disse tallene stemmer godt overens med tilsvarende undersøkelser fra andre vestlige land. Undersøkelsen omfattet nordmenn mellom 18 og 49 år.

b) 1 prosent av Norges voksne befolkning betyr at det finnes opp mot 35 000 personer over 16 år i Norge som definerer seg som lesbiske eller homofile.

c) Ifølge den siste oversikten fra Statistisk Sentralbyrå finnes det 1166 registrerte partnerskap i Norge. Det bor barn i 97 av disse partnerskapene.

d) I 2003 ble 870 barn adoptert i Norge. 710 var utenlandsadopsjoner, 160 var stebarnsadopsjoner.

e) ”Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring” (LLH) har i underkant av 2 000 medlemmer. Det betyr at 5-6 prosent av de homofile er organisert i LLH. Det finnes altså en stor, taus majoritet på rundt 95 prosent av de homofile som ikke nødvendigvis er enig i LLHs ideologi og kampsaker.

7) ER IKKE ENKJØNNET SAMLIV NOE ANNET?
Partnerskapsloven ble innført i 1993 med én stemmes overvekt i Stortinget. I debatten den gang var de fleste politikere tydelige på at likekjønnet samliv er vesensforskjellig fra mor-far-barn-relasjonen. Homofil adopsjon av andres barn – f.eks. fra utlandet – var derfor uaktuelt. Er ikke de biologiske betingelsene de samme i dag? Forskningen er dessuten stadig like mangelfull når det gjelder situasjonen og konsekvensene for adopterte barn som vokser opp i homofil sammenheng.

Homofile, bifile, polyfile og andre seksuelle minoriteter har selvsagt rett til å leve som de vil. Men har samfunnet noen forpliktelse til å gi dem rettigheter som ikke svarer til deres samlivsmessige forutsetninger? Er det selvsagt at samfunnet skal sidestille kvinne-mann-barn-relasjonen med andre samlivsformer? Er de langsiktige konsekvensene for barna og for samfunnet vurdert grundig nok?

 

8) DISKRIMINERING?
Er det diskriminerende at homofile ikke har rett til å bli vurdert som adoptivforeldre? Meningene om dette er delte. Egentlig kan man like godt stille et speilvendt spørsmål: Vil det ikke være diskriminerende overfor barn som ikke selv har noe valg, å plassere dem i en foreldrerelasjon som i biologisk forstand ikke er naturlig? All adopsjonstenkning hittil har lagt vekt på at barn som blir rykket opp fra sin slekt og sitt miljø, skal få så like oppvekstvilkår som mulig til det naturen har lagt til rette for – en mor og en far.

Dersom man argumenterer som om foreldres kjønn er irrelevant og uten betydning for barns utvikling og oppvekst, får man problemer med årtuseners erfaring, 100 års barnepsykologisk forskning og sunn fornuft. Har man ikke en gedigen bevisbyrde hvis man hevder det motsatte?

Hvis det skulle være diskriminerende at homofile ikke kan bli vurdert som adoptivforeldre, er det vel like diskriminerende at heterofile samboere, biseksuelle og polyseksuelle også er utelukket? Når det hevdes som en selvfølge at seksuell legning ikke skal bety noe for å bli vurdert som adoptivforeldre, har man da tenkt over hva det innebærer? Homofili er bare én blant flere typer seksuelle legninger.

På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling på alle områder i samfunnet. Også i spørsmål om barn, oppvekst og familie skjer det i stor grad. Men det regnes ikke av den grunn som ”diskriminering”.

9) KONKLUSJON 
Forskningen omkring homofil adopsjon er utilstrekkelig, erfaringene er få og de ubesvarte spørsmålene er mange. Vil ikke det mest ansvarlige være å utsette forslaget om homofil adopsjon til vi vet mer om konsekvensene?

Å trumfe igjennom en lov om internasjonal homofil adopsjon i løpet av de nærmeste årene betyr at man overkjører fagkunnskapen og er villig til å eksperimentere med barn og deres oppvekst. Vil norske politikere være med på det?

Berit Abrahamsen,
Øivind Benestad,
Solveig Dybing,
Reidar Harket

                       

Åpne utskriftsversjon