Utvalgte sitater av Nina Karin Monsen

Illustrasjon

I sin bok, "Kampen om ekteskapet og barnet", bidrar Nina Karin Monsen med en rekke skarpe analyser, refleksjoner og argumenter. Vi har samlet noen av dem her. I boka finner du mange flere.


Utvalgte sitater av Nina Karin Monsen

Sitatene nedenfor er hentet fra boka: Kampen om ekteskapet og barnet, Avenir forlag 2009.
Sitatene er gjengitt med velvillig tillatelse fra forlaget.

Forordet i boka kan leses her (6 sider).

ANDRE RESSURSER
• Nina Karin Monsens hjemmeside. Der finner man mer om hennes andre bøker, artikler og foredrag.
• 15 kronikker av Nina Karin Monsen publisert i diverse aviser.
• Helsides gratulasjonsannonse med 16 sitater fra Nina Karin Monsens bok (i pdf-format). Den er trykt i to aviser.


• Monsens tale ved prisutdelingen i Operaen, 5. mai 2009. Video fra TV2.
• Monsens tale ved prisutdelingen - i skriftlig utgave. Finnes også på Aftenpostens nettsider.
• Fører krig mot barn. Kronikk av Monsen som svar på angrep fra Anne Holt, 5. mai 2009
• Dagbladets portrettintervju med Nina Karin Monsen, 9. mai 2009
• Foto og lyd fra arrangementet i Operaen, 5. mai 2009.
 

Fra boka: Kampen om ekteskapet og barnet.


s. 7
Den nye ekteskapsloven fra 1. januar 2009 vil endre vår forståelse av begrepene ekteskap, foreldre, barn, familie og slekt på en radikal måte – de gamle definisjonene er blitt forvist fra lovgivningen og gjort ugyldige. Homofile, sosialister og liberalister har tilranet seg definisjonsmakten over ekteskapet; de har ikke bare avkristnet det, men de har gjort det til et redskap for radikalliberal familiepolitikk.
 
s.8
Ved å bruke denne loven, samtykker heterofile, prester, leger og alle andre i at far er utskiftbar med medmor, og at mors og fars felles barn likestilles med konstruerte barn som får en fremmed kvinne i fars sted.
 
s.9
Om loven blir stående, blir den et evig tema for fremtidens kirkeledere og politikere: Er det etisk riktig å overkjøre ekteskapet, den biologiske, kristne familie og det felles barnet? Er det etisk riktig å konstruere barn?
 
s.11
Politiske partier som gjør det mulig for homofile og single heterofile å skaffe seg farløse barn, er totalitære på en hittil ny måte. En slik politikk er en skam og degradering av det menneskelige.
 
Våre politikere utnevner nå i realiteten alle kvinner som moralsk overlegne i den grad at deres barn har nok med dem, og ikke trenger en far.
 
s. 12
Vi må starte en ny borgerrettighetsbevegelse for barnet som person, for dets menneskeverd og soleklare rett til å vokse opp med en far og en mor, uansett mors eller fars seksuelle orientering. man ulikebehandler ikke barn i et demokrati for å likestille voksne som er fundamentalt ulike, og aldri blir like.
 
… medmor, en fremmed kvinne som er villig til å betale farsbidrag og slik hjelpe staten.
 
Politikere bør og skal ikke gi lover som strider mot naturen. De skal heller ikke foregi at de kan gjøre det eller at de har rett til det.
 
s. 17
Jeg har en viss tro på at debatten kan bli realistisk og saklig når folk forstår i hvilken grad de er blitt manipulert og bedradd. Det er alle partiers, ikke minst opposisjonens plikt, å påse at man følger demokratiske spilleregler. Her sviktet ikke minst Venstre og Høyre, - sammen med store deler av media.
 
Vi må ha ord og begreper som stemmer overrens med virkeligheten. Vi må ha åndelige verdier, mening, sannhet og god moral som grunnlag for vår livsforståelse. Vi må ha tilbake ekteskapet og respekten for den heterofile, biologiske familie. Barn må ha en far, i likhet med en mor.
 
s. 19
Enkjønnede par burde takke Skaperen for det annet kjønn. Alle barn er resultat av to kjønns innsats. Det heterofile er alles fundament. Alle mennesker har en mann som far og en kvinne som mor. Uten heterofilien opphører menneskeslekten. Uten den biologiske familie opphører sivilisasjonen.
 
Ekteskap har alltid betydd kvinne, mann og felles barn.
 
s. 20
Hva lystetikere, hedonister av ethvert slag, skilte, utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere og et lite antall homofile synes om det pliktorienterte, heterofile, monogame, religiøse mor-far-barn-fellesskap, det kristne ekteskap, er irrelevant. De forstår ikke begrepet, anerkjenner og respekterer det ikke og har ikke rett til å overta det eller ødelegge det.
 
I demokratiet skal ikke sære, minimale mindretall herske, man skal ikke lage absurde lover. Det er forskjell på kvinner og menn, mor og far, voksne og barn, og hvem som er i slekt med hvem.
 
Familien og slekten har naturligvis dominert samfunnsutviklingen. Enhver person trenger sin familie og slekt, samfunn kan bare overleve når slektstilhørighet er kjent. Når våre lovgivere tillater alle å velge bort et barns slektstilhørighet, åpner de for en tingliggjøring av barn som i sin tur vil tingliggjøre voksne. Man åpner for nye tilfeller av incest. I Danmark kan donorfedre ha 26 barn, i Norge seks. Man åpner for nye tilfeller av identitetsberøvelse.
 
s. 21
I begrunnelsen for den nye ekteskapsloven heter det at departementet legger til grunn at homofile forhold er av like stor verdi som heterofile forhold. I forhold til hvem og hva? Hvilken målestokk bruker man? Det er uansett en løgn. Tokjønnede par er nødvendigvis av høyest verdi i ethvert samfunn, ettersom de kan få felles barn uten befruktningsassistenter. Å hugge ned det heterofile paret, er som å ødelegge regnskogen. Med denne loven blir det heterofile, og spesielt det religiøse, paret nedskrevet i verdi av departementet og den rødgrønne regjeringen, og det homfile par oppskrevet.
 
s. 21-22
Det venstreradikale hovedprosjekt er likhet og likestilling. Derfor skal kvinner ut i arbeidslivet og barn i barnehager. Alle skal leve leve etter mønster av en mann som skal på jobb. Den mannlige menneskemodellen styrer utviklingen. Radikalliberalerne skaper ”litt-av-alt-mennesket”. Mor er like god far som far, og far er like god mor som mor, hetero er like god som homo. Det skal ikke finnes forskjeller, det skal ikke finnes preferanser eller røtter – mennesket skal være lett å rive opp med roten.
 
s. 22
Familien er ikke nødvendigvis lykkelig. Men det er godt å vite hvem som er mor og far, kjenne dem som personer. Mor og far er ikke bare ett eksemplar av hvert sitt kjønn, de er enestående personer, levende, virkelige personligheter. Det er godt å ha en kjent begynnelse for sitt liv. Det er både nyttig, godt og ofte en glede å vite hvem som er slektning, og hvem som er fremmed.
 
Mange har uttalt tro på homofile som omsorgspersoner. Jeg er i stor tvil. De planlegger faktisk å utstyre sine barn med handikap, og de forstår ikke at dette er et stort onde for barnet. Mange andre forstår det heller ikke.
 
Ole Schou, direktør for den største internasjonale sædbanken, Cryos, …. mener mødrene får fortelle barna at farløshet er et handikap de må leve med; det er vilkåret for at de overhodet er her (Kristeligt Dagblad 10.10.2008).
 
s. 23
Ina Rosdal fra Skagen er politisk ukorrekt. Hun er 14 år. Helt siden hun var i barnehagen har hun lett etter sin far, mens barnehagetantene forundret hørte på. Da hun var 13 år opprettet hun en hjemmeside for barn med annerledes bakgrunn, og gjennom den har hun truffet to andre donorbarn. Ina fikk hjelp av sin heterofile mor som laget barn da hun som 40-åring hørte den biologiske klokken tikke. (Kristeligt Dagblad, 10.10.08).
 
s. 24
Med likekjønnet ekteskap har  stortingsflertallet og deres meningsfeller uttalt følgende: Kvinner og menn avler hver for seg, de hersker hver for seg, hvert kjønn for seg, over sine egne barn. Det finnes to typer barn, barn fra kvinner og barn fra menn, morsbarn og farsbarn. Barn har enten bare mors blod eller fars blod. Det er derfor en selvfølge at barn kan konstrueres. Det er bare mor eller bare far som teller, de voksne har vunnet over barna.
 
s. 24-25
Norsk lovgivning har nå opphevet ikke bare kristendommens fundamentale betydning i ekteskapslovgivningen, men også blodsbåndet. Barn er privatisert, eiendom for den enkelte voksne, den homofile er blitt idealforelder. Heterofile følger etter. Blodsbåndet er ikke lenger styrende prinsipp for familien og familielovgivningen. Det må få konsekvenser for fremtiden og menneskesynet: det blir mer og mer nazistisk. Det vil kommer mer rasisme og dekadense.
 
s. 25
Ekteskapet skulle beskytte kvinner og barn, legitimere seksuallivet mellom mann og kvinne, bekrefte monogamiet og sikre farskapet. Legitimering av seksualitet er ikke lenger nødvendig, heller ikke samleie om man vil ha barn, farsrelasjonen er definert ut, -og samboerskap stilles likt med ekteskap. Hva var hensikten med denne lovendringen?
 
Et ekteskap kun basert på følelser mellom voksne enkeltindivider, uansett kjønn, er ikke et ekteskap. Det er bare et vennskap. Hva når alle og enhver setter følelser over realiteter? Skal barn kunne avsette sine foreldre og velge nye? Nye søsken? Med hvilken rett kan noen få voksne sette det objektive – de andres realitet og subjektivitet – til side, uten at dette får konsekvenser for hele samfunnet?
 
s. 25-26
Konstruerte og adopterte barn fører ikke familier og slekter sammen, unntatt følelsesmessig. Men det gjør også vennskap. Vennskapsrelasjoner vil erstatte familiereleasjoner. Blodet erstattes av vann. I konstruerte barns ansikt vil de voksne ikke lete etter likheter, men kreve takknemlighet for alle tjenester og full enighet. De vil definere seg selv som noen det er synd på, ikke barnet. Vi får et samfunn av nettverksbyggere. Det nye ekteskapet forteller ikke noe om monogami, farskap eller slekters gang, det forteller bare om voksne individers grenseløse grådighet og narsissisme, om politikkens seier over religionen, naturen og samfunnet.
 
s. 26
Vi må alle kreve at vi får vårt gamle ekteskap tilbake. Ulike grupper kan kreve ulikebehandling, og det er myndighetenes plikt å ulikebehandle det som er ulikt.
 
Full likestilling i moderne samfunn blir det først når barn likestilles med voksne, får skilsmisserett fra foreldre, enten disse er homofile eller heterofile – hva de nå måtte være – kan flytte hjemmefra i 12 års alder og få støtte til livsopphold fra staten, velge mellom biologiske foreldre, fosterforeldre, adoptivforeldre og barnehjem, gå til erstatningssak mot alle sorter av foreldre og omsorgspersoner som har plaget dem med sine følelser, sitt rusmisbruk, vold, vanskjøtsel, trakassering og ikke minst gå til erstatning mot foreldre som planla deres far- eller morløshet og livslange stigmatisering.
 
Det kan bli mange erstatningssøksmål mot staten fra ufrivillig farløse og morløse barn. Å bli fratatt far eller mor, bør koste staten og de voksne som velger det, dyrt
 
s. 30
Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt og vil aldri komme til å gjøre det uansett hvor mange barn de får konstruert. Enkjønnede par kan ikke få barn sammen, mens de tokjønnede kan få og får barn sammen. Det er dette faktum som er grunnlaget for ekteskapets idé. De tokjønnede parene binder sammen familier og skaper slekter. De enkjønnede parenes situasjon endres i så måte ikke om de fremstår som heterofile look-alike.
 
s. 31
Lover beskriver ikke enkelttilfeller, villfarelser, tilbøyeligheter, mangler eller sykdommer. En lov skal utforme prinsipper og bygge på fundamentale lovmessigheter. Intet menneske kommer til verden uten at et heterofilt par har samleie, om enn bare i et reagensrør.
 
Det enkjønnede paret fremstilles som normgivende. Begrepet ”likekjønn” anvendes som norm. Det tokjønnede heter ulikekjønn. Ulikhet er upresist og kan bety flere enn to, det kan være mange. Det kan bety flergifte, med både kvinner og menn. Det tokjønnede paret er blitt en negasjon av det enkjønnede, som nå plasseres først. Samtidig vet vi alle at det enkjønnede paret sees gjennom heterofiliens briller. Også hos enkjønnede par ser vi kjønnsroller.
 
s. 31-32
De tokjønnede parenes fundamentale rolle gjør at de, uansett hva loven sier, er modellen for ekteskapet. Det heterofile parets goder – dets evne til å bli flere, bli en trekant, en mangekant, dets fruktbarhet og felles barn – kan ikke overføres til de enkjønnede parene.
 
s. 32
Hvorfor skal erotiske følelser, for enkelte svingende sådanne, hos et lite fåtall, ha avgjørende konsekvenser for lovgivningen for det store heteroseksuelle flertallet som ikke pendler seksuelt? Når ellers bestemmer en liten minoritet lovgivningen? Respekt for det lille mindretallet betyr her mangel på respekt for det store flertallet.
 
Ikke bare vil regjeringen endre et begrep med et klart familiebasert og heterofilt, gammelt kristent innhold, men den dikterer alle andre at denne betydningen skal gå tapt. Den vil ha ensretting i en tid da man dyrker pluralisme.         
 
s. 33
I jussen kan ikke realiteter som biologiske lover, moderskap, farskap, fødsler og dødsfall defineres bort.
 
s. 34
Med dette forslaget vinner en gruppe som har gjort seksualitet til en hovedsak i livet.
 
s. 34-35
Under arbeidet med denne boken leste jeg Stortingets debatter om den nye ekteskapsloven, (Odelstinget 11.06.2008 og Lagtinget 17.06.2008). Her snakket virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende politikere. Ingen fra flertallet virket selvstendig tenkende. Derimot er det mye føleri. Mange brukte sine venner, slektninger og tilfeldige bekjente som begrunnelse for å stemme for loven. Jeg måtte konkludere med at flertallet – lovgiver – var situasjonsbetinget sinnsforvirret.
 
s. 38
De likestilte heterofile, kristne ektepar med homofile par – ikke omvendt. Det vil si at de justerte ned det gamle ekteskapet og endret grunnleggende betingelser for barnet, som kan miste far eller mor. De brukte heterofile og kristne for å tilfredsstille følelsene hos par som ikke kan få barn kun på grunn av egen selvsteriliserende praksis. Stortingsflertallet fortalte det norske folk at den kristne religionen (og all religion) var mindreverdig. De hevet seg over kirken og all religiøse lære og vil nå indoktrinere alle, barn og voksne, om at homofili i virkeligheten er likestilt med heterofili, så sant det heterofile samfunn vil gi dem barn.
 
Generelt virket det som om flertallet (i stortingsdebatten) trodde at det gamle og tradisjonsrike ekteskapet var en slags forening eller frimurerlosje, som de skulle åpne for homofile. De snakket forvirret om medmor som om hun er en slags åndelig, metafysisk far. Konstruerte barn, sa flertallet, skal ha to foreldre. Men hvorfor har vanlige barn, når mor eller far er død, ikke fått en ny forelder? Det er bare far- og morløse barn som kan sammenlignes med de homofiles konstruerte barn. Likt skal behandles likt.
 
I Norge kan nå hvert kjønn lage barn helt for seg selv. Barn er en vare. Det gjelder alle barn.
 
s. 51
Denne loven kan ikke bli stående. Den skaper ny ulikhet og nye urettferdigheter. Den uthuler også menneskerettighetene og individets frihet. Den er egentlig ren science-fiction.
 
På side 51-57 finner man kapitlet "Konsekvenser og ny ulikhet". Nina Karin Monsen lister der opp en lang rekke punkter som tydeliggjør hva de nye lovene trolig vil føre til i familier, skolevesen og samfunnsliv. Vi har ikke inkludert disse tankevekkende punktene i dette utdraget av boka. Les dem i boka!
 
s. 69
Som vel kjent, sviktet mange politikere løftet til velgere, hele tyve representanter fra Høyre og Senterpartiet.
 
s. 72
De verdiene denne regjeringen og dette stortingsflertallet står for, er teknikkens seier over naturen, voksnes seier over barnet, flyktige sosiale relasjoner over familien, meningsløsheter over mening, kaos over orden, løgner over sannhet.
               
Stortingsflertallet valgte bort familien, heterofilien og barnets personverdighet som basis for norsk familielovgivning. De valgte voksne homofiles interesser fremfor konstruerte barns, sekulære verdier fremfor kristne, muslimske og jødiske. De valgte politikken fremfor både jussen og religionen. De valgte en kostbar, kaotisk løsning som vil belaste et allerede presset rettsapparat og helse-Norge.
               
Det likekjønnede ekteskapet blir en forening som ikke stiller noen krav til medlemsskap, medlemmene behøver ikke engang være overbevist om at de er gift. Foreningens første paragraf er at alle kan gifte seg med alle. Et selskap som alle er invitert til, er ikke et selskap man kan regne med at noen kan holde styr på. Stortingsflertallets verdivalg var mangel på verdier. Alt de hadde, var subjektivisme, ekstrem individualisme og narsissisme.
 
s. 73
Stortingsflertallet la ned det kristne ekteskapet og vedtok en ekteskapslov med en homofil profil. De lyttet til homofiles landsforening, LLH, med ca 2.000 medlemmer, men ikke til Den norske kirke med sine 82% [av befolkningen]!
 
s. 75
I bunnen av LLH’s argumentasjon ligger forestillingen om den homofile som et forfulgt offer. Det konstruerte barnet er offerets krav om erstatning eller kompensasjon fra samfunnet, ettersom det er samfunnet (les: kristne heterofile) som har forårsaket forfølgelsen. Barnet ofres nå på de homofiles alter. Regjering og stortingsflertall kan toe sine hender og få god samvittighet. Det er ikke så farlig hva homofile gjør med sine barn.
 
s. 83
Den nye inhumane ekteskapsordningen med konstruerte barn er tenkt ut av en triviell tyrannisk bevissthet. Den har kjørt sitt igjennom uten å lytte, undersøke, spørre eller forhandle. Den politiske ledelsen har presset sin vilje på alle. Et tyranni informerer ikke borgere om relevante saksforhold. Det er selv uvitende og dumt. Å få viljen sin er det eneste som teller. Tyranniet triumferer.
 
s. 87
Regjeringen har nå overkjørt de fleste, det politiske apparat og den politiske prosess, opposisjonen, kristne heterofile, de konservative, homofile og ikke minst de homofiles konstruerte barn. Bare fordi de tror at de er moralske anførere, vet bedre enn alle andre hva ord og begreper betyr, hva vi alle skal tenke, føle og hvordan vi skal leve.
 
s. 91
Ekteskapet laget orden i forplantningen. Forplantningsevnen er uavhengig av følelseslivet. Noen voksne må ta ansvar for barnet og også kvinnen etter en barnefødsel. Med ekteskapet fulgte regler for seksualliv og moral.
 
Med homofile par i ekteskap og samboerskap følger helt andre regler. Seksuell omgang fører ikke til graviditet, men til rettigheter på barnemarkedet. Et halvt beslektet barn skal kunne tilføres relasjonen og miste sin fars- eller morsslekt.
 
Likekjønnede ekteskap ordner ingenting; det skaper tragedier for barn og de voksne, og kaos når medmor vil nekte å betale barnebidrag. Hvordan fastsetter man medmorskapet? Der er ingen DNA å teste, men en underskrift som kan bestrides.
 
s. 92
Nå blir det et viktig spørsmål om hvem som skal ha foreldreansvaret og bidragsplikten for det konstruerte barnet, ved dødsfall og skilsmisse. Kan medmor få samvær med det konstruerte barnet? Det får vanligvis ikke steforeldre når de skiller seg fra en kvinne eller mann med særkullsbarn. De kan ha levd lenge med barna. Medmor vil kanskje ut av forholdet også til barnet, om hun blir kastet ut av mor.
               
Ekteskapet sikret kvinne og barn arv og sosiale rettigheter i forhold til mannen, barnets far. Det rammet inn en felles virkelighet for mor, far og barn i en større slektssammenheng. Ekteskapet skaper slekter, bandt sammen mors og fars familie, både i generasjoner forut og etter mor og far, overførte navn og kapital. Det var ordnet. Det likekjønnede ekteskapet gjør ikke noe av dette. Hva skjer da med arveretten?
               
Likekjønnet ekteskap endrer tenkningen om familie, barn og forpliktelser, den naturlige samlivsorden. Istedenfor slektstreet får vi et tre med avhugde grener, trærne står langt fra hverandre med innpodinger her og der. Slektsforskning blir for flere og flere bortkastet tid, og ikke mulig for barnet før det er blitt 18 år. Da kan det være for sent. Far er forsvunnet for godt, og ingen vet noe om hans åtte norske eller 25 utenlandske donorbarn.
 
s. 94-95
Den enkjønnede paret hører ikke hjemme i familie-institusjonen, men i vennskapsinstitusjonen. Det er en hele annen eksistensiell kategori enn biologiske relasjoner.
 
s. 95
Storingsflertallet forsøkte seg i virkeligheten på å endre familiebegrepet og selve grunnforståelsen av familien.
 
s. 96
Skal likekjønnet ekteskap inn i synonymordboken blir bruksmåtedefinisjonen følgende: ”To mennesker av samme kjønn som er glad i hverandre og som har valgt å bo sammen.” Det viser at stortingets flertall har endret ekteskapsinstitusjonen fra å omhandle familien til å omhandle en vennskapsrelasjon.
 
s. 97
”Medmor” er ikke noen mamma, hun er bare kvinnen som underskriver papirene til klinikken som skal inseminere mor, og som betaler barnebidrag.
 
s. 98
En mor kan si til barnet: ”Gå til far/pappa”, men ikke: ”Gå til medmor”. Medmors mor og far er ikke besteforeldre, de er også fremmede for barnet. Men de kan bli venner.
 
Mor er en kvinne som ikke vil ha en far til sine barn. Hva slags mor er hun? Burde man ikke tape foreldreretten når man har avvist barnets far fra begynnelsen av? Medmor fyller ikke farsbegrepet, mor ikke morsbegrepet.
 
s. 99
Begrepet likekjønnet gift er en språklig absurditet og en motsigelse på linje med begrepet gift ungkar.
 
s. 102
Homofile som lever sammen, har alltid særkullsbarn. Konstruerte barn er også særkullsbarn. De har alltid en far eller en mor uten ”ekteskapet”.
 
Medmor kan ikke erstatte far i barnets slektstre.
 
Det homofile ”gifte” paret er en forvirringskomedie fra Shakeseare, Moliere eller Holberg. Skal vi forestille oss at mannen er kvinne, kvinnen er mann, bruden er en mann, brudgommen en kvinne, kvinnen en far, eller mannen en mor, oppstår det både noe urkomisk og urtragisk.
 
s. 103
Likekjønnet ekteskap er en løgn. Ekteskapet oppstår ikke av at en kvinne blir mor, når det bevisst planlegges utelukkelse av far. Ekteskapets trygghet for barnet ligger ikke minst i viten om hvem som er dets far. Homofile kvinner med konstruerte barn blir erobrere av slekter. De tar barn, barnebarn osv. fra andre familier uten å måtte betale for det. Homofile par er virkelig ute på et korstog, på jakt etter sæd og egg/livmødre. I ekteskapet hører de ikke hjemme.
 
s. 104
Å konstruere barn er å krenke barnet som person. Det er vanskelig nok å være barn, om ikke barnet skal starte livet med en grunnleggende usikkerhet: Hvem er far? Hvem er mor? Gode foreldre planter ikke usikkerhet i barnet. Når barnet behandles som en ting, blir foreldrene fremmede fiender. De politiske homofile vil i fremtiden måtte forsvare, ikke bare ødeleggelsen av ekteskapet, men også den forbrytelse det er å påføre et barn et handikap.
 
s. 112
Selve fars- og morsideen bryter nå sammen. Morsideen alene er ikke sterk nok til å lage et ekteskap og en familie. Det er heller ikke farsideen. Også ideen om familie og slekt bryter sammen, når fars- og morsideen forsvinner.
 
s. 112-113
Når far eller mor er borte, er den ene veggen falt ut. Opphavet er tatt vekk. Genene, likheten er der ikke. Enkjønnede par opphever ekteskapets prinsipp på alle områder.
 
s. 120
Med likekjønnet ekteskap styrkes barnemarkedet. Sæd er en enkel vare som lett kan transporteres av amatører, noe homofile kvinner lenge har gjort.
 
s. 121
Barnet er blitt en ting og en vare som ikke trenger far eller mor. Bare det får mye kos og omsorg kan det klare seg hvor som helst i verden, hos hvem som helst. Det fremstilles i moderne tid, spesielt av homofile, som et sjelløst kjæledyr uten tilknytning og bindinger.
 
s. 126
Likekjønnet ekteskap legitimerer konstruerte barn for alle. Det kan jo ikke være et privilegium bare for mennesker med en selvsteriliserende praksis.
 
s.131
Vi kan ikke forvente at et norsk storting skal være reflektert og kunnskapsrikt. De som befinner seg der, er tilfeldig valgte individer. De er ikke valgt på grunn av sitt personlige mot og sin moral. De representerer stemninger og trender, mange er karrierepolitikere og mangler erfaring med arbeidslivet. De får posisjoner i stadig yngre alder, og blir preget av det. De lærer seg hersketeknikker og argumentasjonsteknikker. Kan de være ofte i media, anser de det som en fordel. At representantene er kritisk tenkende kan stride mot vårt politiske system.
 
s. 133
Homofile har aldri vært diskriminert når det gjelder ekteskapet. Som par har de en selvsteriliserende seksuell praksis, og stenger seg selv ute. De kan ikke få barn med sin partner, de kan ikke stifte familie. Ingen andre har skylden eller ansvaret for det. Deres homofili ligger i deres egen historie.
 
s. 133-134
Homofile kan ikke likestilles ved hjelp av likekjønnet ekteskap. Barn er intet politisk redskap som kan brukes som et virkemiddel i en likestillingskamp. Å kompensere homofiles seksualliv med konstruerte barn, er hjerterått overfor barnet.
 
s. 134
Å forsyne noen med et farløst eller morløst barn, er ikke en mulig human kompensasjon til noen gruppe i et demokratisk samfunn.
 
s. 135
Det politiske vokabularet trenger en fornyelse. Fremtidsdiskriminering kan være et slikt ord. Når man nå likestiller enkjønnede par med tokjønnede og lar dem få konstruerte barn, diskriminerer man barna resten av deres liv, og deres barn deretter igjen. De mister far eller mor, fars foreldre og alle generasjoner før der igjen.
 
s. 135-136
Det er mulig å se homofile som diskriminert av stortingsflertallet. Det har gitt dem en offerrolle, noe de selv gjerne påtar seg. De overlater til samfunnet og helsevesenet ansvaret for å ordne livet for seg med konstruerte barn. De spiller rollene som radikalliberalerne trenger at noen spiller, slik at de selv kan fremstå som frigjørere. Alle likestillingsbestrebelser forutsetter at de som skal likestilles, er svake, at de skal løftes inn i konkurransen. Men homofile blir aldri fruktbare, de blir aldri likeverdige konkurrenter. De får aldri noensinne barn sammen.
 
s. 139
Stortingsflertallet vil innbille oss at enkjønnede og tokjønnede relasjoner er like bra, at det ikke spiller noen rolle om barn fratas mor og far før fødselen, om de får to homofile som foreldre. De vil hevde at de som tenker annerledes, er uanstendige.
 
Den biologiske familie vil aldri forsvinne, den er fremdeles samfunnets eneste naturlige, spontane, uregisserte kilde til liv. Et barnemarked er et langt dårligere grunnlag for en ekteskapslov enn familien.
 
s. 140
Når barn av heterofile fra tidlig alder skal oppdras til lå se på seg selv som uanstendige personer fordi de tror på mors og fars betydning, vil systematisk tvil på egne sanser innføres.
 
Vi kan få et samfunn hvor mange betviler sine egne sanseerfaringer og intuitive overbevisninger. Den forvirrede tilstand som en del homofile forteller at de lever i (Er jeg hetero eller homo?), blir til allmenn forvirring på et langt dypere plan. Er jeg skjult hetero? Er jeg intolerant fordi jeg vil kjenne faren eller moren min? Er jeg intolerant fordi jeg ikke synes at en mann kan erstatte min mor, eller en kvinne erstatte min far? Er jeg ond og utakknemlig fordi jeg kjenner meg bedradd, fordi jeg savner noe ubestemmelig jeg ikke kan sette navn på?
 
I intervjuer har noen barn som har vokst opp med mor og hennes kjæreste blitt spurt om de ikke savner far. De har svart at det gjør de ikke, det er bare fordommer hos den som spør, som plager dem. Men farløse (eller morløse) barn bør ikke stilles slike spørsmål. For det første kan sårbarheten være så stor at de må skjule den for enhver pris. For det andre vet de faktisk ikke hva de blir spurt om. Når man aldri har hatt en far eller en mor – eller en tante, onkel, besteforeldre, hva det nå måtte være – kan man ikke uttale seg om mangelen. Manglende livserfaring er det ingen av oss som kan si om er bedre eller verre. Det er en mangel, det er alt. For det tredje kan ingen enkeltpersoner legitimere fremtidsdiskriminering av andre.
 
s. 142
Nestleder i LLH, Guro Sibeko, uttalte til NRK 1, 26.04.2008, at hennes nordiske sønn, som hun viste frem på TV, ikke har noen far, men bare en donor. Lignende uttalelse har flere homofile, og også noen heterofile, single mødre kommet med det siste året i forskjellige media.
               
LLHs kjønnspolitiske ideologi, og alle som forsvarer planlagte designerbarn uten far, er en moderne versjon av kjønnsfascismen. Man ser det tydeligst når man tenker seg hva slags svar homofile menn vil bidra med når de har skaffet seg barn uten mor: ”Mitt barn har ikke noen mor, det har bare et egg og/eller en livmor, en surrogatmor.”
 
s. 142-143
Homofile organisasjoner har vendt tilbake til en tenkning alle andre forlot da eggcellen ble oppdaget i 1827. Inntil da mente de fleste at mannens sæd alene var opphavet til barnet, og at kvinnen bare var rugekassen. Dette synet har feminister lenge kalt for kjønnsfascisme. LLH har samtidig utviklet et tilsvarende, parallelt syn på mannen. I LLH er nok begge syn like politisk korrekte.
 
Når moren ansees for å være barnets rugekasse for homofile menn, og far for å være en sædklump, eller bare frøet for homofile kvinner, utvikles kjønnsfascismen til å gjelde begge kjønn og hele mennesket.
 
Hvordan homofile kvinner og menn kan samarbeide i LLH er et interessant spørsmål, de ser begge på den andre som helt og holdent unnværlig. Men de har et felles kjønnsfascistisk prosjekt som rammer barn som konstrueres uten far eller mor, ødelegger det kristenhumanistiske menneskesynet og destruerer personen.
 
s. 146
Retten til abort kan forklare utviklingen: Kvinnen eier nå fosteret alene, ikke Gud. Kvinnen har rett til å ta liv og derfor også rett til å la det konstruere.
 
s. 147
Hvordan skal barnet kunne ligne medmor? Homofile kvinner vil i realiteten kunne velge nokså fritt. De kan velge donor etter utdannelse, høyde, hud- og øyefarge, samt blodtype. Menn som får avgi sæd til en sædbank, er sjekket for sykdommer, sæden er renset. De er nok høye, pene, kjekke og flinke.
 
s. 148
Et barn kan ikke både ha en far og en medmor, heter det i den nye Barneloven, §4. Radikalliberalerne aksepterer dermed produksjon av barn som vil skille seg totalt ut fra den store majoriteten av barn. De tror at de kan vedta at reelle forskjeller ikke finnes for dem som med nødvendighet vil måtte erfare forskjellene.
 
s. 148-149
At far, mor eller begge foreldrene mangler i barnets liv er for alle andre barn forstått som et savn for barnet.
 
s. 149
Konstruerte barn som må vokse opp med to kvinner, vil umiddelbart bli forstått som annerledes. Barnet blir en avviker blant andre barn.
 
s. 152
Konstruerte barn er reelt forskjellig fra andre barn ved at de er fratatt retten til å ha en far. De er heller ikke i slekt med sin ”medmor”, eller hennes foreldre og familie. De lever i en konstant tomhet, en ikke-virkelighet, som er preget av den fraværende faren (eller moren). Å glemme det kan de ikke. De kan bare forståes av andre barn som har vært i samme situasjon.
 
De lever ett liv uten minner etter sin far. Men de har mange ubesvarte spørsmål. Hva heter han, hvordan ser han ut, hva slags liv lever han eller har han levd? Lever han? Hvor er han begravd? Har de søsken? Kan det finnes et bilde et sted? De vet at barn med en enslig mor eller far har en far eller mor som er død eller som bor et annet sted. Disse barna kan vise frem bilder av begge sine foreldre. De kan treffe dem. De kan snakke om den som er forsvunnet eller død med de gjenværende. De har søsken. Konstruerte barn får aldri helsøsken.
 
s. 153
Barn gjennomskuer løgner og forstillelse. De vil i hemmelighet drømme om en far, drømme om at far kommer og henter dem, at de kan få være sammen med far og bli kjent med ham. Tanken er fri.
 
Når barna blir bevisst sitt stigma og forstår at det er både planlagt og offentlig godkjent, kan de bli rasende. De vil lytte med stigende undring til andre som kanskje fremdeles snakker om hvor bra dette er. Selv har de levd i savn og sorg etter en manglende, retusjert forelder som de gjenkjenner i seg selv. Men deres savn og sorg blir ikke anerkjent. De må tie om sine følelser eller benekte dem.
 
Regjeringen kan ikke lage likhet for voksne hvis de lager varig og ugjenkallelig ulikhet for barn. Da produserer de ulikhet for uskyldig tredjepart. De diskriminerer i fremtiden.
 
s. 157
Medmor skal forsørge egne barn og barn hun er medmor til, fram til de er 18 år. Alle disse barna blir hennes og hennes foreldres livsarvinger. Et konstruert barn, en fremmeds barn, kan overta odelsgården om hun/han er den førstefødte.
 
s. 160
Medmor må være laget for at advokater og domstoler skal få mer arbeid.
 
s. 161
Barnemarkedet avpersonliggjør og dehumaniserer fars- og morspersonen og lager uklare grenser mennesker imellom. Markedet gjør det uklart hva menneskerettigheter nå innebærer. Har barn ikke lenger krav på mor og far, eller på å kjenne sine foreldre? Er det best ikke å ha foreldre, bare man får omsorg nok? Må man skrive nye menneskerettigheter for konstruerte barn? Hvor går grensen mellom lov og ikke-lov?
 
På et marked som dette er det de rike som kjøper, og de fattige som selger, spesielt kvinner. Den globale handelen med organer, sæd, egg og livmødre virker antagelig til å befolke familier hos velstående, hvite familier og enkeltindivider.
 
Vanligvis vil ikke kvinner ha barn med en ukjent mann. Ikke menn med ukjente kvinner heller. De synes ikke at de selv er nok for barnet.
 
s. 162
Homofile kvinner kjenner ikke personligheten til dem sm donerer sæd. Å avgi sæd kan være et narsissistisk kick: mannen erobrer kvinner, verden; ingen oppgaver, ingen plikter, ingen rettigheter, ingenting, men masse barn. En slik manns personlighet ligner femtekolonisten eller krigsvoldtektsmannen som gjør fiendens kvinner gravide. Normale menn vil kjenne skam om de har oppført seg som en avlsokse.
 
Kjærlighet er aldri nok, barnet skal også respekteres for sin personverdighet.
 
s. 163
Verken homofile eller deres støttespiller har interessert seg for virkningene av likekjønnet ekteskap. De mangler fremtidsforståelse. Hva slags verden vil de ha? Vil de virkelig at mange skal gjøre det samme som dem og konstruere barn?
 
s. 164
Likekjønnet ekteskap kan betraktes som et resultat av legenes, homofiles, donatorers, medias, den rød-grønne regjeringens og stortingsflertallets narsissisme. Alle individer skal ha rett til frihet og likhet på barnas bekostning.
 
s. 166
Det er som om homofile forveksler livet med et skuespill. De fremstår som glade i barn, men konstruerer dem gjerne farløse eller morløse. De er levende selvmotsigelser.
 
s. 167
Jeg kjenner ingen som har hevdet at det ville ha vært best om de ikke visste hvem far eller mor var.
 
Med tap av far (eller mor) mister barnet sosial og kulturell tilhørighet. Barnet selv kan ikke skjule, overse eller trivialisere realitetene og betydningen av fars- eller morstapet. Barnet må enten samarbeide med sine homofile foreldre om å benekte fars eller mors betydning, eller bli en rebell.
 
s. 168
Når et barn blir planlagt født uten far eller mor, uten fars eller mors familie og slekt som en del av dets liv, er det et ekstremt valg. Å endre familietilhørighet er vanligvis særdeles ugreit. Det heter bedrageri og svindel.
 
s. 169
Homofile flytter nå grensene for barnets menneskeverd. Det er en god grunn for å stille spørsmål ved deres førende rolle i norsk toppolitikk. Voksnes interesser kan komme til å overkjøre barnets menneskeverd fullstendig.
 
Barnet er med denne loven fullstendig definert av voksne. Når argumentasjonen nå festner taket fremover, forsvinner far mer og mer ut av barnets liv. Når man har fått detronisert far, vil homofile menn detronisere mor. Vi får en utvikling som forsterker enslige foreldres makt over sitt barn. Hvert kjønn vil prise fordelene ved enten å være to kvinner eller to menn. Mann og kvinne blir umoderne.
 
s. 183
Medmor som ikke får et biologisk barn, men bare et sosiologisk, vil antagelig ha foreldre som ikke nødvendigvis setter pris på en fremmed kvinnes fremmede barn som ny livsarving. De må skrive testament.
 
s. 190
Likestillingstoget skal alltid videre. Når homofile kvinner får rett til å velge forelder til sitt konstruerte barn, hvorfor skulle ikke alle få det? … Hvorfor ikke gi enhver mor mulighet til å gi sitt barn helt ny forelder, om far etter hennes mening er håpløs?
 
s. 194
Normale mennesker vil ha felles barn, de vil ikke ha særkullsbarn, et eget helt for seg selv, og slett ikke med en totalt ukjent. Det skal spesiell likegyldighet med barn for å ville det.
 
s. 200
Konstruerte barn kan stille mor (eller far) brutale spørsmål: Ville du ha valgt bort din egen halve eller hele slekt om du kunne? Er du for rasehygiene og menneskeavl i sin alminnelighet, eller gjør du unntak for meg? Er jeg en person eller et eksperiment?
 
s. 203
Statshedonistisk lovgivning gjør livet lettere for alle psykopater og vanskeligere for alle andre. I denne debatten har homofile vist påfallende liten omsorg for samfunnet og familien de nå vil endre. De oppfører seg som om alt bare dreier seg om dem. Deres mangel på dårlig samvittighet overfor ufrivillig farløse eller morløse barn er ikke minst himmelropende.
 
s. 206
Politiske kamper vil bli mer intense. Religiøse mennesker vil finne sammen.

Verdikonservative kan komme styrket ut av det kaos den rødgrønne regjeringen og deres homofile støttespillere har skapt.

s. 209
Familien er sivilisasjonens kilde, enten den er god eller dårlig, anerkjent eller foraktet. Det finnes ikke noe annet.
 
s. 210
For å beskytte barn må det et tokjønnet par til. Paret representerer den menneskelige helhet, det maskuline og det feminine, noe som er langt mer enn den enkelte. Paret inneholder barnet, barnebarn, oldebarn; det er et slektstre fra tidenes morgen til verdens ende. Bare mann, kvinne og felles barn er opphav til fellesskap og samfunn. Det biologisk sammenknyttede paret er samfunnets og familiens grunnlag.
 
s. 211
Skal prester lære unge som forbereder seg til konfirmasjon at far eller mor er unødvendig for barn? At en manglende far eller mor som er død, fraflyttet eller donor, ikke spiller noen som helst rolle i barnets liv?
 
s. 212
At enkjønnede par ønsker å erobre ordet ekteskap skyldes at de er ute i et spesielt politisk ærend: 1. Ødeleggelsen av den biologiske familie – mor, far og felles barn – og dennes betydning. Det innebærer ødeleggelse av kjønnsroller. 2. Ødeleggelsen av det kristne ekteskapet. Det innebærer ødeleggelse av Gud som Far. Samt ødeleggelsen av verdikonservatisme og troen på evige verdier.
 
s. 214
Poenget med menneskeverdet er at alle har det. Om det fratas noen, svekkes alles menneskeverd. Barn har samme menneskeverd som voksne. Å konstruere barn er å svekke deres menneskeverd. Det rammer etter noen år også voksne. Bare hvis voksne beskytter barnets menneskerettigheter, vil barnet beskytte de voksnes. Det finnes en bumerang i alle menneskelige relasjoner.
 
s. 217
Det å fremdeles kunne gifte seg etter den gamle ekteskapsloven er for kristne å utøve sin religionsfrihet, noe som er en selvfølge i Norge. Å tvinges inn i den nye loven, er i strid med religionsfriheten vi er garantert ifølge menneskerettighetene.
 
s. 218
Den nye loven kan bare brukes av mennesker som har de stikk motsatte overbevisninger enn de kristne har: De tror ikke at barn har behov for begge sine foreldre, eller at det finnes særegne bånd mellom foreldre og barn. De er ikke overbevist om at det heterofile paret har forrangen, og tror ikke at Gud velsigner deres samliv. De har heller ikke bruk for denne velsignelsen, helseklinikkene ordner deres behov.
 
Homofile aktivister ønsker at ulike skal behandles likt. Deres krav er fullstendig urimelige, og aller mest tegn både på grådighet og virkelighetsforstyrrelse. Dette korstoget vil slå tilbake på dem selv.
 
s. 223
Er kristendommen en privat sak, er homopolitiske ideologier også det. Ingen politikere har rett til å innvadere personers privatliv md egen politikk. De som ikke lever som SV’ere hjemme, skal ikke behøve å måtte gjøre det i sitt ekteskap.
 
s. 226
Vi vil ikke ha en kaosskapende ekteskapslov hvor både tokjønnede og enkjønnede par mentalt må stryke det som ikke passer dem i loven. En lov er ikke en spørreundersøkelse.
 
s. 229-230
Vi tvangsgiftes inn i en lov som ikke bare er radikalt annerledes enn den vi giftet oss under, men den ødelegger både familie- og ekteskapsbegrepet slik det forståes i historien og av resten av verden.
 
s. 231
Kristne og verdikonservative personer skal kunne velge et ekteskap som samsvarer med deres tro og overbevisning.
 
s. 232
De moralske og politiske fundamentalistene befant seg blant flertallet og ikke blant mindretallet på Stortinget. De ønsket å marginalisere heterofile, gjøre verdikonservative og all religion til en privat affære, for selv å dominere. Kristne og verdikonservative diskrimineres nå av landets toppolitikere, som snakker om likestilling, rettferdighet og demokrati. De forstår ikke ordene de selv bruker.
 
 

Åpne utskriftsversjon