Statens farskap
Hanne Skartveit er politisk redaktør i VG. Rett før jul 2009 skrev hun en meget lesverdig kommentarartikkel om barns rett til far og mor. Artikkelen anbefales på det varmeste!!
• Les artikkelen
Statens farskap på
Hanne Skartveits blogg.
Artikkelen ble publisert 20. desember 2009.
Her kan du lese utdrag av artikkelen:
STATENS FARSKAP
Rødgrønne politikere mener at barn slett ikke trenger en pappa – derfor vil de gi enslige kvinner rett til kunstig befruktning. Samtidig mener de at far er så viktig at han må ta sin del av fødselspermisjonen – for barnets skyld.
Selvmotsigende og paradoksalt. Slik blir det når politikerne er mer opptatt av de voksne enn av barna. Nå har lederen for Stortingets familiekomite, Aps Gunn Karin Gjul, foreslått at staten skal gjøre enslige kvinner gravide. Hun mener det er urettferdig at staten bare bidrar til at kvinner i parforhold kan få kunstig befruktning. Aps rødgrønne partner, SV, har allerede programfestet et slikt krav.
(...)
Voksne mennesker må ta ansvaret for sine egne valg. Om lesbiske reiser til Danmark for å få kunstig befruktning, om homofile reiser til USA for å hente hjem sin egen baby, om enslige kvinner blir gravide på andre måter – det er opp til dem. Dette verken kan eller skal staten ha noe med.
Men når lover endres, når offentlige klinikker åpnes, og staten bidrar aktivt til unnfangelsen av et barn, da snakker vi ikke lenger om voksne enkeltmenneskers personlige valg. Da snakker vi tvert imot om hvilket ansvar fellesskapet har for de barna som staten bidrar til at blir satt til verden.
(...)
Den virkelig store lovendringen kom i fjor sommer. Etter den nye ekteskapsloven kan homofile og lesbiske få adoptere barn på lik linje med andre par. Nå har også lesbiske par adgang til kunstig befruktning, på linje med heterofile par.
Lovendringen skjedde nesten uten debatt. Debatten oppsto først lenge etterpå, da filosofen Nina Karin Monsen kom med sine voldsomme utfall. Homofile talsmenn var rå i debatten som fulgte. De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn. De ble tillagt meninger som at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile. Kritikerne av den nye loven ble til og med anklaget for å mobbe barn som lever med to mødre eller to fedre.
All denne støyen hadde en hensikt - å skjule sakens kjerne: Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far? Spørsmålet er om fellesskapet, vi alle, mener at det er likegyldig om barn vokser opp med mor og mor, med far og far, eller med mor og far? Eller, i tråd med Gjuls nye forslag, med bare mor.
(...)
Dersom Gunn Karin Gjul får gjennomslag for sitt forslag, vil staten gå enda lenger, og bidra til at det fødes barn som bare har en forelder. En mamma, i første omgang. Men med hele argumentasjonen som nå brukes i disse spørsmålene, om urettferdighet og diskriminering, er det bare et spørsmål om tid før også enslige menn vil ha hjelp til å få barn. Det er teknisk mulig, med eggdonasjon og surrogatmødre. Ingen av disse metodene er tillatt i Norge – foreløpig.
Ingen skal fortelle meg at dette ikke blir et krav. Allerede i dag reiser homofile menn til USA og henter hjem babyer som er båret frem av en surrogatmor, gjerne med egg fra en annen kvinne. På den måten er det ikke lett å si hvem av de to kvinnene som egentlig er mor. Disse barna har ingen mor.
Jeg er sikker på at Ap-politikere og andre etter hvert vil si at det blir urettferdig at bare velstående homofile kan bruke denne muligheten. De vil mene at det bør være et statlig ansvar å gi alle homofile rett til egne babyer, båret frem i Norge, på statens regning.
Nettopp det økonomiske argumentet veier tungt for Gunn Karin Gjul. Hun mener det er urettferdig at enslige kvinner må reise til utlandet for egen regning for å få hjelp til å bli befruktet, mens kvinner i parforhold får sine utgifter dekket av staten.
Slik går det, når barn blir en rettighet, og ikke en gave. Tegneren mumler om jomfrufødsel, om at staten nå gir kvinner mulighet til å få barn uten å ha kontakt med en mann. Jomfrufødsel, med staten i Vårherres sted.