Hva sier forskningen om homofil adopsjon?
Denne teksten er en omtale av studier som er blitt gjort om å vokse opp i homofil sammenheng. Når homofile talspersoner sier at studiene er så gode at de gir grunnlag for å endre adopsjonslovene, er det en useriøs påstand. Samtlige studier er tvert imot kjennetegnet av fundamentale svakheter. Dessuten handler alle studiene om biologiske barn av lesbiske mødre, og ikke om adopterte barn.
Talspersoner for Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring (LLH) gjentar stadig påstanden om at det ikke er noen forskjell for barn å vokse opp i homofil eller heterofil sammenheng. Lederen for LLH har for eksempel uttalt at forskningen på dette feltet er ”adekvat” og ”entydig”. Det stemmer ikke. Sannheten er at omtrent all forskning på barns oppvekst i homofil sammenheng har grunnleggende svakheter. Det er dermed uansvarlig å trekke allmenne slutninger av forskningen som hittil er gjort.
Årsakene til at forskningen er upålitelig, består blant annet i følgende forhold:
1) Så å si alle studier som er blitt gjennomført, er gjort med lesbiske mødre og deres biologiske barn. I tillegg til å vokse opp med sin biologiske mor, kjenner mange av barna sin far. Dette er fundamentalt forskjellig fra den situasjonen som adopterte barn befinner seg i, f.eks. ved internasjonal adopsjon. Studiene som ofte blir brukt til støtte for homofil adopsjon, sier ingenting om homofil adopsjon der ingen av de voksne er biologiske foreldre. Studiene kan i beste fall brukes for å si noe om stebarnsadopsjon, der en lesbisk kvinne adopterer det biologiske barnet til partneren. Men stebarnsadopsjon er allerede tillatt i Norge, så det er ikke det diskusjonen dreier seg om. Debatten handler derimot om internasjonal adopsjon.
I tillegg til dette avgjørende punktet er studiene om barn av lesbiske mødre preget av flere graverende svakheter. Det gjør dem ubrukelige til å trekke allmenne slutninger eller til å begrunne ny lovgivning:
2) Nesten alle studier som er foretatt med barn i homofile forhold, er gjort med noen få titalls deltakere og har ingen statistisk tyngde. I samfunnsvitenskapelige studier regner man med at minimum 100-150 deltakere er nødvendig for at en studie skal ha statistisk signifikans. Når det gjelder studier om barn med lesbiske mødre, er det få studier som har mer enn 30 deltakere. Man kan derfor ikke trekke allmenngyldige konklusjoner av studiene.
3) Omtrent alle studiene består av selv-rekrutterende deltakere skaffet ved annonser i homofile blader og verving i bevisstgjorte, homofile miljøer. Deltakerne er altså på ingen måte representative, men har selv meldt seg på fordi de har en særlig interesse av å bli med på undersøkelsen.
4) De studiene som bruker en kontrollgruppe, har åpenbare svakheter. For eksempel blir barna i lesbiske forhold vanligvis sammenlignet med barn av enslige, skilte mødre og ikke med barn som bor sammen med mor og far. Som oftest har også de lesbiske deltakerne høyere utdannelse og bedre økonomi enn de enslige heteroseksuelle mødrene. Det burde være innlysende at slike forhold gjør eventuelle sammenligninger nokså verdiløse.
5) Det finnes nesten ingen lengdestudier over flere år som sier noe om langtidsvirkningen av å vokse opp i et lesbisk eller homofilt forhold. En av de få forskerne som har gjennomført en lengdestudie, er briten Susan Golombok (Golombok et al. 1983; Tasker & Golombok 1995; Golombok & Tasker 1996). De fleste kjønnsforskere regner hennes studier som de beste som er gjennomført. På tross av dette lider også Golomboks studier av helt grunnleggende svakheter: 1. Totalt var det bare 25 lesbiske mødre og deres biologiske barn som deltok både ved begynnelsen og slutten av prosjektet. 2. Deltakerne ble vervet i aktive homofile miljøer ved at mødrene selv meldte seg på prosjektet. 3. Den heterofile kontrollgruppen var enslige mødre og deres barn, og ikke barn som vokste opp med mor og far.
6) Siden nesten alle studiene er gjennomført med lesbiske mødre og deres barn, finnes det svært få studier med barn som vokser opp hos mannlige par. Hvordan vil det f.eks. være for ei jente å vokse opp med to homofile menn? Det vet man omtrent ingenting om.
7) De aller fleste studiene er gjennomført av homofile personer eller av folk som er positive til den homopolitiske agendaen. Nesten alle studiene er gjennomført av enkeltpersoner, og ikke av forskerteam med folk som har ulikt ideologisk ståsted. Innenfor et så ideologisk ladet temaområde burde det ikke forundre at både vinkling, gjennomføring og presentasjon av studiene lett blir farget av den enkelte forskers personlige agenda. Faktisk vedgår en del av forskerne at hensikten med studiene deres har vært å påvirke opinionen og politikerne.
SANT OG USANT OM FORSKNINGSSITUASJONEN
Når homofile talspersoner påstår at det finnes mye solid forskning som viser at det er forsvarlig å oppgi kvinne-mann-barn-relasjonen som det naturlige og beste oppvekstmiljø, er det både usant og uredelig. Det kan enhver seriøs kjønnsforsker bekrefte. Politikere og andre utfordres herved til å ta kontakt med seriøse kjønnsforskere for å få bekreftet hvor mangelfull forskningen er. Det vil være tragisk om Stortinget vedtar en dyptgående lovendring om barns oppvekst på grunnlag av mangelfull eller tendensiøs informasjon.
For dem som ønsker å lese en faglig, men lettlest gjennomgang av flere titalls studier, anbefales en uttalelse som sosiologiprofessor Steven L. Nock leverte på oppdrag fra den canadiske riksadvokaten i 2001. Hans konklusjon er klar: Samtlige studier har minst én fundamental brist, og ingen av dem ble gjennomført slik det vanligvis forventes av gode samfunnsvitenskapelige studier. Den interessante uttalelsen kan leses på følgende nettadresse: www.marriagewatch.org/issues/parenting.htm På samme nettsted kan man også lese en gjennomgang av 49 studier om barn med lesbiske mødre. Denne teksten er litt mer teknisk, så noen av kapitlene er vanskelige å forstå dersom man ikke er fagperson. Men konklusjonen er nøyaktig den samme som Nock kommer til. Som nevnt ovenfor i punkt 2 gjengir også flere av de svenske høringsuttalelsene de samme konklusjonene: Det eneste man med sikkerhet kan si, er at det er nødvendig med forskning av en helt annen kvalitet før man kan trekke allmenne slutninger om homofil adopsjon.
For dem som ønsker å lese noe på norsk, gir artiklene av sosiologi-professor Sigurd Skirbekk på nettstedet http://folk.uio.no/sigurds mye interessant og tankevekkende stoff. Gå inn på ”Familiesosiologi” i menylista i venstre marg.