Delutredninger uten troverdighet

Delutredninger uten troverdighet

Departementets høringsnotat om felles ekteskapslov bygger i stor utstrekning på 6 ”delutredninger” som departementet har bestilt av fem forskjellige enkeltpersoner. Siden tekstene ikke er skrevet av arbeidsgrupper med personer som har ulikt ståsted, men av enkeltpersoner, er det snakk om svært subjektive ”utredninger”.

Begrunnelsen for at akkurat disse personene er valgt ut som forfattere, blir det ikke redegjort for. Men siden alle forfatterne er enige med departementet i at Norge bør innføre kjønnsnøytral ekteskapslov, framtrer flere av delutredningene som bestillingsverk fra departementets side. (Unntaket er Erling Pettersens redegjørelse for hva som har vært Kirkens syn i saken de siste årene.)

Dersom man ikke var klar over at delutredningene var sendt ut av departementet, ville det vært nærliggende å tro at dokumentene kom fra personer tilsluttet Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). Argumentasjonen og konklusjonene likner til forveksling på det vi har hørt fra LLH i flere år.

Fra kunnskapsløs novise til ekspert på 2 måneder

Et godt eksempel på departementets arbeidsmetode er delutredningen ”Barn som vokser opp i likekjønnspar”. Departementet har fått Katharina Gjeruldsen til å skrive delutredningen. Hun er ansatt ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi på Juridisk fakultet i Oslo. Hvorfor en person som Gjeruldsen er blitt spurt om å skrive, er et stort mysterium. Hun sier nemlig i innledningen, punkt 1.5.4: ”Jeg ser det som viktig å presisere at jeg ikke har arbeidet med homofilispørsmål tidligere.”

Under punkt 1.3 i innledningen skriver dessuten Gjeruldsen: ”Tiden har vært en stor utfordring. Det er tidkrevende å foreta litteratursøk, og man bruker også mye tid på å vente på bøker og artikler. Dessuten er det mye materiale å få oversikt over, og ’fordøye’ på kort tid. Når utredningen leveres den 15. desember har jeg hatt to mnd. på arbeidet.”

I utgangspunktet skulle man tro at departementet ville ønske å kontakte en ekspert på fagfeltet for å få presentert forskningssituasjonen. I stedet spør de en som aldri har jobbet med de aktuelle spørsmålene. Det er en ganske spesiell framgangsmåte! Det dreier seg tross alt om en tekst som skal danne grunnlag for Stortingets behandling av en radikal endring i hele samfunnets syn på ekteskap og samliv. 

Hån mot norske lovgivere?
Norske politikere blir altså bedt om å sette sin lit til og bygge ny lovgivning på en ”utredning” som er skrevet av en amatør i faget. På to måneder har hun gått fra å være en kunnskapsløs novise til å bli ekspert. Er det ikke en hån mot norske lovgivere (og mot det norske folk) at departementet jobber så useriøst i denne viktige saken?

Gjeruldsens delutredning bærer preg av lite kjennskap til faget og forskningen. Hennes kildeutvalg er meget begrenset og selektivt. Hvem som har tipset henne om kilder og innfallsvinkler, skriver hun ikke om. Men mye av det hun refererer til, kjenner man igjen fra LLH’s dokumenter. At hun også kommer til nøyaktig de samme konklusjoner som LLH, forundrer ikke.

Gjeruldsens arbeidsmåte kan illustreres med følgende eksempel:


Fortielse og forutinntatthet

I delutredningen henviser Gjeruldsen flere ganger til en norsk hovedfagsoppgave av den norske studenten Sigrun Saur Stiklestad: ”Ungdommer med lesbiske mødre”. Oppgaven inneholder intervjuer med ni ungdommer som har vokst opp med lesbiske mødre. Alle ungdommene var opprinnelig født inn i heterofile forhold. Gjeruldsen nevner også at Saur Stiklestad for tiden holder på med doktoravhandling om et relatert tema. Noe leserne ikke får vite, er at Saur Stiklestad selv er lesbisk og i 2004-2006 var leder av LLH i Trøndelag (Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring). Det er altså ingen overdrivelse å si at hun er en lesbisk aktivist. Men Gjeruldsen synes tydeligvis at dette ikke har noen som helst betydning i vurderingen av studentens objektivitet og troverdighet. Hovedfagsoppgaven hennes blir tvert imot sitert flere ganger – uten et eneste kritisk spørsmål.

På den annen side forklarer Gjeruldsen at hun ikke vil ta hensyn til en fersk bok på engelsk fordi forfatternes forskning er ”preget av en sterk forutinntatthet til emnet” (side 8). De er nemlig kristne med tradisjonelle holdninger til homofili. Deres livssyn er altså diskvalifiserende. Med andre ord: Hovedfagsoppgaven til en ung, lesbisk aktivist brukes ukritisk og uten forbehold i delturedningen, mens forskningen til to erfarne psykologer med kristen tro blir avfeid som uinteressant. Med et slikt utgangspunkt er det ikke rart at Gjeruldsen kommer til de konklusjoner som Karita Bekkemellem og hennes departement gjerne vil høre. 

Gjeruldsen tar ikke på alvor alle de alvorlige svakhetene forskningen er preget av når det gjelder barns oppvekst hos likekjønnede par. Faktum er at omtrent all forskning på barns oppvekst i homofil sammenheng har grunnleggende svakheter. Det er dermed uansvarlig å trekke allmenne slutninger av forskningen som hittil er gjort. Å bygge ny lovgivning på studiene, er enda mer ansvarsløst.               


Utilstrekkelig forskning

Årsakene til at forskningen omkring barn i homofile familier er upålitelig, består blant annet i følgende forhold:

1) Ingen representative studier

Omtrent alle studiene består av selv-rekrutterende deltakere skaffet ved annonser i homofile blader og verving i homofile miljøer. Deltakerne er altså på ingen måte representative, men har selv meldt seg på fordi de har interesse av å bli med i undersøkelsen.

2) Få deltakere

Nesten alle studier som er foretatt med barn i homofile forhold, er gjort med noen få titalls deltakere og har ingen statistisk tyngde. I samfunnsvitenskapelige studier regner man med at minimum 100-150 deltakere er nødvendig for at en studie skal ha statistisk signifikans. Når det gjelder studier om barn med lesbiske mødre, er det få studier som har mer enn 30 deltakere. Man kan derfor ikke trekke allmenngyldige konklusjoner av studiene.

3) Dårlig sammenligningsgrunnlag

Mange studier bruker ikke kontrollgrupper. De studiene som gjør det, har åpenbare svakheter. For eksempel blir barna i lesbiske forhold vanligvis sammenlignet med barn av enslige, skilte mødre og ikke med barn som bor sammen med mor og far. Ofte er de lesbiske deltakerne også mer ressurssterke, med høyere utdannelse og bedre økonomi enn de enslige heteroseksuelle mødrene. Det burde være innlysende at slike forhold gjør eventuelle sammenligninger nokså uinteressante. Men hovedinnvendingen er selvsagt at man i de aller fleste studier ikke sammenligner med familier som består av mor og far.

4) Ingen lengdestudier

Det finnes nesten ingen lengdestudier over flere år som sier noe om langtidsvirkningen av å vokse opp i et lesbisk eller homofilt forhold. En av de få forskerne som har gjennomført en lengdestudie, er briten Susan Golombok (Golombok et al. 1983; Tasker & Golombok 1995; Golombok & Tasker 1996). De fleste kjønnsforskere regner hennes studie som den beste som er gjennomført. På tross av dette lider også Golomboks studie av helt grunnleggende svakheter:

a) Totalt var det bare 25 lesbiske mødre og deres biologiske barn som deltok både ved begynnelsen og slutten av prosjektet.
b) Deltakerne ble vervet i aktive homofile miljøer ved at mødrene selv meldte seg på prosjektet.
c) Den heterofile kontrollgruppen var enslige mødre og deres barn, og ikke barn som vokste opp med mor og far. 

5) Få studier med menn

Siden nesten alle studiene er gjennomført med lesbiske mødre og deres barn, finnes det svært få studier med barn som vokser opp hos mannlige par. Hvordan vil det f.eks. være for ei jente eller en gutt å vokse opp med to homofile menn? Det vet man omtrent ingenting om. Dersom to menn skal kunne inngå ekteskap på lik linje med to kvinner, bør vi vite atskillig mer om barnas situasjon i ulike konstellasjoner før samfunnet begir seg ut på et slikt eksperiment.

6) Homofile forskere eller sympatisører

De aller fleste studiene om barn i homofile familier er gjennomført av homofile personer eller av folk som er positive til den homopolitiske agendaen. Nesten alle studiene er gjennomført av enkeltpersoner, og ikke av forskerteam med folk som har ulikt ideologisk ståsted. Innenfor et så ideologisk ladet temaområde burde det ikke forundre at både vinkling, gjennomføring og presentasjon av studiene lett blir farget av den enkelte forskers personlige ståsted og agenda. Faktisk vedgår en del av forskerne at hensikten med studiene deres har vært å påvirke opinionen og politikerne. Av samme grunn er også mange av sammendragene som gjengir studienes funn, mer positive til homofilt foreldreskap enn studiene egentlig gir grunnlag for.


To forskningsoversikter

For dem som ønsker å lese en faglig, men lettlest gjennomgang av flere titalls studier, anbefales en utredning som sosiologiprofessor Steven L. Nock leverte på oppdrag fra den canadiske riksadvokaten i 2001. Hans konklusjon er klar: Samtlige studier har minst én fundamental brist, og ingen av dem ble gjennomført slik det vanligvis forventes av gode samfunnsvitenskapelige studier. De fleste studier lider faktisk av samtlige svakheter som er nevnt i de 6 punktene ovenfor. Den interessante utredningen kan leses på følgende nettadresse: www.marriagewatch.org/issues/parenting.htm 

På samme nettsted kan man også lese en gjennomgang av 49 studier om barn med lesbiske mødre: "No Basis. What the Studies Don't tell Us about Same-Sex Parenting." Konklusjonen er nøyaktig den samme som Nock kommer til.

Det eneste man med sikkerhet kan si, er at det er nødvendig med forskning av en helt annen kvalitet før man kan trekke allmenne slutninger om barns oppvekst i enkjønnede forhold.

Konklusjon

Før Stortinget skal stemme over en felles ekteskapslov bør politikerne kreve en offentlig utredning skrevet av et bredt sammensatt utvalg. De ensidige, tendensiøse og hastverkspregede delutredningene som departementet har bestilt og sendt ut til høring, er ubrukelige som grunnlag for å vedta ny lovgivning. Stortingets behandling av loven bør derfor utsettes inntil saken har vært gjennom en ansvarlig og grundig utredningsprosess.

På vegne av
MorFarBarn.no

Solveig Modum Dybing og
Øivind Benestad,
Kristiansand