Trange kjønnsroller skaper forvirring
Å tro at et barn er "født i feil kropp" fordi barnet liker ting som vanligvis blir forbundet med det motsatte kjønn, er en dramatisk kortslutning og en tragisk innsnevring av innholdet i det maskuline og det feminine.
2) Kikk også på denne interessante artikkelen:
Vi bør se det som normalt og uproblematisk å være guttejente eller en gutt med jenteinteresser
3) Skapt til å være gutt - en mors historie
(Stiftelsen MorFarBarn kjenner forfatterens identitet)
Da vår fine, etterlengtede gutt som 3-åring sluttet med bleier, ba han om jente-underbukser.
Det ble starten på «kjønnsdysfori» hos ham, eller en «rosa-fase», som ble intens og langvarig.
Han ville kle seg med kjoler, han ville ha prinsessekrone, han lekte bare med jenter.
Han ville ikke ha gutte-tissen sin, han ville være jente.
Vi opplevde det vanskelig og vondt, vi så for oss «kjønnsskifte» langt der fremme, altså bl.a. å skjære i den friske fine kroppen, - og mye skam, sorg og smerte.
Men vi godtok ikke tankegodset om at noen blir «født i feil kropp».
Dette gjorde vi:
Vi ba til vår himmelske Far om at sønnen vår skulle omfavne seg selv som gutt. Vi delte med et par venner som lyttet til oss og stod med oss i bønn. Vi tok en dag av gangen, valgte å ikke bekymre oss for dagen i morgen.
Også jeg som mamma omfavnet ham om mulig enda mer enn før, og vel så mye som søsknene.
Jeg gav ham mye kos, slik at det ikke skulle stå på et savn etter mamma/det feminine.
Vi gav ham nattkjole, lot ham kle seg ut som jente av og til og kjøpte skjorte, gensere og badebukse i rosa.
Vi lot ham ikke gå med kjole hver dag eller få badedrakt. Her velger foreldre litt ulikt.
Vi ba til Gud, og vi ba neste dag også.
Jeg leste boka «Ollianna» for ham – en bok om gutten Olli som vil være jente. For jeg tenkte at jeg skal strekke meg langt for å sette ord på hans erfaringer, forstå sønnen min og utforske hva dette er.
Og jeg tenkte at han blir ikke mer jente av å lese den boka.
Til min lettelse ble ikke dette favorittboka, han ba meg ikke lese den om og om igjen.
Det kom stadig fram at han «ville være jente», men han «kjente seg ikke som jente».
Da han var 7 år, fikk han av en litt større gutt en glinsende blå badebukse som han følte seg vel i.
Vi hadde også noen eldre gutter i familiens omgangskrets som nok var fine forbilder bare ved å være gutter.
Sakte, men sikkert slapp det taket, dette med å ville være jente. Han er den gutten han er skapt til å være.
Vi takker Gud for vår fine gutt!